Dette innlegget tar utgangspunkt i et par rystende begivenheter som har funnet sted siden den østerrikske dramatikeren og forfatteren Peter Handke (på ufortjent vis, ifølge mange) mottok den internasjonale Ibsenprisen i 2014. At Handke ble beskyldt for å benekte folkemordet i Srebrenica i 1995 med det han hadde skrevet, er da også en av hendelsene.

Nå har Handke uttrykt direkte, altså ikke gjennom de litterære verkene sine, at han ser på Srebrenica-massakren som en hevnhandling og ikke et folkemord. Men Handke-debattens fokus var altså det han hadde produsert med blekk og papir, og ikke med taleorganene. Hva forteller det om oss at vi kaller en forfatter folkemordfornekter basert på innholdet i en bok denne har skrevet?

Karl Ove Knausgård tok til orde for at en forfatter må kunne skrive det denne vil uten at det nødvendigvis skal bli lagt mening i verket som griper ut av verket. Rett nok har mange forfattere en politisk agenda med det de skriver, men å dytte denne agendaen på en forfatter er etter det jeg mener, noe enhver skrivende skal ha seg frabedt.

Banneret med ordet genicode denier med en horde av gapende folk bak seg beviser at forståelsen av litteratur som i ett med den virkeligheten vi lever i, er utbredt. Samtidig viser oppstandelsen at litteratur alene kan ha kraft nok til at det er aktuelt å snakke om litteratur som litteratur. Imidlertid må det legges til at debatten strengt tatt griper ut av Handkes verk. Det som debatteres er hvorvidt Handke mener det ene eller andre om en hendelse som har funnet sted utenfor det han har skrevet. Og det gir pipen en annen låt.

Jeg ser ingen grunn til å ikke konkludere med at skillelinjene mellom litteraturen og virkeligheten (den viser til) viskes uforbeholdent ut. Nå gjelder dette bare for den ene siden av debatten, men den hadde mange tilhengere. Mennesker i mangetall leser litteratur som at forfatteren uttrykker meningene sine direkte gjennom det denne skriver. Det er ett perspektiv av mange (ukjente).

Humaniora er i hardt vær om dagen. Fagområdets nytteverdi er under diskusjon. Det har fått meg, en mer ambisiøs enn ivrig litteraturstudent, til å stille spørsmål ved hva litteratur(vitenskap) egentlig kan gjøre for folk. Tidlig i april har BokTorsdags Sigrid Albert Rikheim invitert til samtale under tittelen Litteratur som forandrer liv. Kan forskning på litteratur gjøre det samme?

For meg var det av stor betydning å lese at den italienske tegnteoretikeren Umberto Eco døde for to uker siden. Forskningen hans er noe jeg er svært opptatt av. Eco sluttet opp om leser-respons-teorien, en litteraturteoretisk retning i hvilken fokuset ligger tettere til leseren enn til forfatteren og dennes litterære verk. Som nevnt i det forrige innlegget mitt, konstruerte han for eksempel begrepet modelleser for å påpeke at bestemte verk «krever» bestemte lesere. Det endelige spørsmålet er uansett: Hvordan kan jeg universalisere de av arbeidene mine som baserer seg på for eksempel Ecos forskning?

Videre lesning:
Karl Ove Knausgårds innlegg i Morgenbladet (krever abonnement)