Tegneserienes univers på Klubbscenen, torsdag 27. august kl 18:00

Torsdag 27. august holdes arrangementet «Tegneseriens univers» av BokTorsdag. Ekspert på tegneserier og fast spaltist i Le monde diplomatique, Morten Harper, vil da sammenfatte tegneseriens historie i verdens-
sammenheng på én time. Han har også utgitt flere bøker om emnet, blant annet Tegneseriens triangel som gir en innføring i overnevnte tema.

Tegneserier finnes overalt, på nattbordet, i kino og film, i musikkvideoer og reklamer.

Men hvor mye vet du egentlig om dem?

I dag har tegneserier stor innvirkning på resten av kulturen. De formerer seg og ekspanderer utover til andre medier, som film og musikkvideoer. Eksempelvis X-Men, Batman og Wolverine er alle tre tegneserier som har blitt filmatisert i løpet av det siste tiåret. Vi finner også musikkvideoer som enten er utformet som tegnefilm, eller inneholder innslag av det. I Kill Bill-filmene er enkelte sekvenser laget i animestil.

Marvel comics og DC comics er de to største forlagene som spesialiserer seg på tegneserier. Til sammen eier de 80% av det amerikanske tegneseriemarkedet. På 1960-tallet ga Marvel comics tegneseriesjangeren en ny renessanse, hovedsakelig ved å la tegnerne få større frihet og å la dem få eksperimentere med nye fortellerteknikker og layout på sidene. Marvel-universet favner blant annet Fantastic Four, Hulk, Thor, X-Men og Daredevil. Mange av disse har senere blitt filmatisert. DC står bak Batman, Superman, Green Lantern og Wonderwoman. I likhet med Marvel-universet befolkes dette også for det meste av skurker og superhelter.

Det er vanlig å dele inn tegneserier i tre tradisjoner: den amerikanske, den japanske og den europeiske. I den japanske tradisjonen har tegneserier fra begynnelsen av hatt en høy kulturell status. Dette skyldes blant annet at tegneseriene skal leses fra høyre og mot venstre, slik japanerne også leser til vanlig. I den japanske tradisjonen er Osamu Tezuka en sentral skikkelse, og hans tegneserier er nærmest for kunst å regne. Han lånte teknikker fra film og ga tegneseriene nærmest en ny dimensjon. I 1947 ga han ut Shintakarajima (Den nye skatteøya), som har lånt elementer fra fortellinger som Skatteøya, Robinson Crusoe og Tarzan. Den er på (hele) 200 sider og bildene er den bærende bjelken i historien. Halvparten av boken er uten tekst. Å lese denne er som å se en film! (Harper 1997: 94). Den europeiske tradisjoner slo røtter i Frankrike og Belgia. Her hører blant annet Tintin hjemme. Hovedpersonene er gjerne unge menn som er ute på eventyr, ilagt et humoristisk aspekt. Den amerikanske tradisjonen inneholdt serier som enten var rettet mot barn eller voksne. Det var likevel viktig å sikre seg et stort publikum, så det ble også produsert tegneserier som dreide seg om hele familier.

Men hvordan startet egentlig det hele?

Det var på slutten av 1800-tallet i New York at tegneserien så sin spede begynnelse. Redaktørene ville forsøke å tjene penger på avisene, samtidig som at man begynte å eksperimentere med farger. Avisen Pulltizer var først ute med tegneserien The yellow kid, som av mange regnes som den første tegneserien. Navnet kom av at hovedpersonen var gul. Den ble en suksess og de andre avisene fulgte i samme spor. Året etter introduserte Hearst The katzenjammer kids, som i norske farvann er mer kjent under navnet Knoll og Tott. De første tegneseriene var påvirket av «det ville teateret» og slapstick-humor, dvs. slagsmål og folk som faller og slår seg.

Med depresjonstiden på 30-tallet trådte magien inn i sjangeren. Dette ble tiden for superhelter, overnaturlige krefter og et større spenn i rom. Tegneseriene tok leserne med til andre planeter, forhistoriske tider og fjerne himmelstrøk. I en usikker tid med uro og opptakt til krig kunne tegneseriene tilby skikkelser med heroisk innsats som gang etter gang gjorde byen trygg.

På 50-tallet i USA foregikk det en debatt om tegneseriens uheldige påvirkning. Man så en økning i voldskriminalitet hos unge, og mange var bekymret for de mulige skadevirkningene av tegneserier med krim og spenning som tema. Diskusjonen her foregikk hovedsakelig mellom psykiateren Frederic Wertham og ECs forlagssjef William Gaines. Wertham mente at helt normale barn og ungdom kunne komme til å kopiere den negative atferden de så i heftene. Tegneseriene ble utsatt for massiv kritikk og det ble hevdet at de svekket evnen til å lese, hadde negativ påvirkning og oppfordret til kriminalitet.

Perioden 1935 til 1950 regnes som Norges gullalder på tegneseriefronten. Mange av de kjente tegneseriene så dagens lys på denne tiden. Bygdelivet var et populært tema, ofte skildret i et humoristisk lys. Samtidig var også det eksotiske og spennende en tendens, med mysterier som like gjerne utspilte seg i den store verden som i lille Norge. Vangsgutane oppstod som en motreaksjon på Knoll og Tott – selve kroneksempelet på barn som prøver ut alt som er galt og bryter alle regler. Vangsgutane er det stikk motsatte – dette er gutter som gjør alle de riktige tingene.

Tegneserier har lenge hatt en ufortjent lav kulturell status. Skikkelsene hører hjemme i rutene og kommuniserer via snakkebobler. Med tiden har man etterhvert sett et større mangfold i seriene og det har blitt mer problematisk å snakke om «den typiske tegneserien». Tegneseriene har også fått større anerkjennelse når filmer baseres på dem. De får også mer dybde av alle virkemidlene som tegneren tar i bruk. Bokmålsordboka omtaler litteratur som en «fellesbetegnelse for alt skrevet eller trykt åndsarbeid, særlig innenfor et land, en epoke eller et fagområde». Man kan derfor hevde at alle tegneserier som inkluderer tekst er å regne som litteratur.

Kom på arrangementet 27. august og bli opplyst om utviklingen fra de første tegneseriene i støvete amerikanske aviser og frem til i dag. Du får blant annet høre om hvordan Batman er inspirert av Leonardo da Vincis skisser, om mangalegenden Tezuka som har utgitt mer enn 150 000 tegneseriesider, og om hvordan Stortinget på 1970-tallet diskuterte tiltak for å motarbeide tegneserienes uheldige påvirkning.