Det korrupte Norge på Klubbscenen, fredag 28. august kl. 18:00

“Der det er mye penger, er det stor korrupsjonsfare”, sa Eva Joly allerede i 2005. Ti år senere er vi i Norge, et av verdens rikeste land, overrasket over flere store korrupsjonssaker. Er det på tide at vi spør oss selv hvor mye rent mel vi har i posen?

Det siste halvåret har vi i Norge sett en strøm av oppslag om korrupsjons-
mistanker, dommer og gråsonetilfeller. Samtlige andre nyrike oljeland har blitt nær lammet av korrupsjon, med påfølgende nepotisme og sosial marginalisering. Er det tilfeldig at dommene som feller Yara og Unibuss kommer nå, eller er dette bare toppen av isfjellet? Statoil er en gammel versting i korrupsjonsklassen, betyr dette at den vi ikke er fullt så eksepsjonelle likevel? Har korrupsjon lenge vært en etablert praksis i privat næringsliv og offentlig sektor?

Transparency Internationals definisjon på korrupsjon er: «misbruk av makt i betrodde stillinger for personlig gevinst».

Korrupsjon svekker samfunnet gjennom å sette en av økonomiens hjørnesteiner til side. Når en aktør benytter seg av korrupsjon som virkemiddel for å vinne en kontrakt, undergraves selve funksjonen et marked bygger på. Det bremser den økonomiske veksten og svekker investerings- og innovasjonsevnen i bedriftene. Når korrupsjonen innebefatter offentlige ansatte, svekkes tilliten til rettstaten og demokratiet. Således innebærer enhver anledning til å øve utilbørlig påvirkning av beslutningstagere en betydelig fare for at samfunnets verdier undergraves.

I Transparency Internationals Bedriftsundersøkelse 2014 svarer over halvparten av norske bedriftsledere at de hverken har innført systematiske tiltak for å motarbeide korrupsjon, eller vurderer slike tiltak som nødvendige. De bedriftsøkonomiske konsekvensene for foretak som involveres i korrupsjon medfører straffeansvar for de involverte personene. Bedriften har økonomisk ansvar for de ansattes individuelle korrupsjonshandlinger. En domfellelse medfører at foretaket risikerer å bli utestengt fra offentlige anbud. En påfølgende omdømmekrise, som følge av at korrupsjonsskandaler blir behørig dekket i media kan være tilstrekkelig til å senke alle bedrifter under en viss størrelse; og vil være en skamplett på ethvert omdømme, det være seg selskap eller person.

Utilbørlig påvirkning av offentlige instanser er formodentlig utbredt. Først og fremst; det er nær umulig å fastslå omfanget av korrupsjon, da det av natur foregår i det skjulte. Lobbyvirksomhet faller under ytrings og informasjonsfriheten, men grensen mellom lobbyvirksomhet og former for påvirkning som ikke er ulovlige, “bare” uetiske, er flytende. Som eksempel på dette har vi kameraderi: At personer i samme bekjentskapskrets yter hverandre utilbørlige fordeler. Dette har vært et utbredt virkemiddel i offentlige og politiske arenaer, noe som i 2014 førte til at en statsråd måtte gå av.

Det er ingen grunn til å tro at situasjonen er verre nå enn før. De store korrupsjonssakene var ikke et tema for 20 år siden, mye på grunn av manglende lovtekster. Norge innførte i 2003 en av verdens strengeste korrupsjonslover. Til tross for dette fortsetter næringsliv og offentlig sektor å gjøre seg skyldige i korrupsjon, både her hjemme og i utlandet. Den nye lovgivningen kan ha bidratt til en bevisstgjøring, men holdningene til korrupsjon er fortsatt preget av så mye unnfallenhet at det er verdt å påpeke: Korrupsjon er et overgrep mot et velfungerende samfunn.

Den 28. august inviterer Kulturutvalget ved Chateau Neuf – Det Norske Studentersamfund til samtale om korrupsjon med Erling Grimstad, leder av BDOs compliance og granskingsenhet. Han har arbeidet sammenhengende med bekjempelse av økonomisk kriminalitet siden 1985 i roller som politietterforsker, førstestatsadvokat, assisterende ØKOKRIM-sjef og gransker.