Konkurransen om publikum og leserne øker i Norges medieverden. Man søker etter nye arenaer for å engasjere leserne, enten det er gjennom sosiale medier i verdensveven, eller gjennom åpne arrangementer på diverse utesteder og kulturhus i de store byene. Det er forståelig at en stadig mer presset bransje gjør det de kan for å oppnå klikk og relevans, men når de største mediehusene utvider sin virksomhet risikerer vi samtidig å miste de mer spesialiserte og lokale aktørene som ikke har de samme økonomiske musklene.

I Oslo er det nå i ferd med å gå inflasjon i kulturarrangementer av den typen Kulturutvalget også står for. Klassekampen og Aftenposten har begynt å arrangere egne debattmøter, på Kulturhuset, Postkontoret eller i egne kontorlokaler. Disse møtene knyttes gjerne til saker som har gått i de respektive avisers kommentar- og debattspalter, og man benytter seg av egne markedsføringskanaler for å oppnå en publisitet de færreste andre arrangører noen sinne vil oppleve. Heldigvis er osloborgerne et kulturhungrig publikum, som setter pris på å kunne drikke øl eller vin mens de hører en politiker i samtale med en av avisenes meningsmaskiner, men det finnes alltid et metningspunkt. Idet dette uvilkårlig nåes, vil arrangører av debattmøter og sceneintervjuer risikere å gå samme skjebne i møte som det konsertarrangørene gjorde tidligere på 2000-tallet – publikum går lei og blir mer selektive i hvilke arrangementer de bruker tiden sin på. Det vil da kun være de største arrangørene, som har mulighet til å hype opp arrangementene i egne spalter, som vinner frem.

Det kan kanskje høres som et uttrykk for ren smålighet fra min side når jeg nå bruker dette innlegget på å akke meg over utviklingen; det er tross alt ingen grunn til at for eksempel Kulturutvalget skal ha enerett på å arrangere debatter og foredrag. Dersom vi er redd for konkurransen, må vi bare bli flinkere på det vi driver med, eller eventuelt drive med noe annet.

Dette hjertesukket er nok delvis resultatet av en ambisiøs leder som skuer mot en usikker fremtid for foreningen, men det er også mindre personlige grunner til at denne utviklingen er uheldig. Dersom de største mediehusene fortrenger de mindre aktørene, vil dette kunne medføre at diskusjonsrommet snevres inn. Avisene vil naturlig nok fokusere på saker og debatter som er oppe i egne spalter, slik at debattmøtene blir en ren forlengelse av en dagsorden som alt er satt, snarere enn å kunne tilføre noe nytt til den offentlige samtalen. De største mediehusene vil dermed i større grad diktere samfunnsdebatten, noe som både gjør det vanskeligere for folkelig deltagelse, og i tillegg lett kan føre til at en god del temaer blir altfor lite belyst. Mer spesialiserte arrangører vil derimot kunne ta opp temaer de finner interessante, uavhengig av hva som allerede diskuteres.

Et annet problem er at de største mediehusene også må tekkes et nasjonalt, snarere enn et lokalt, publikum, mens arrangementene av naturlige årsaker må holdes i lokalmiljøer. Om mediehusene fortrenger lokale arrangører, vil det derfor også bli færre arenaer for å diskutere lokalpolitikk eller spørsmål som ikke er av nasjonal interesse. Vi har til dels sett dette i medienes dekning av valgkampen, der mye av fokuset ligger på stortingspolitikere og rikspolitikk. Valget fremstår som en generalprøve til neste stortingsvalg snarere enn et lokalvalg.

Mediehusene er nødt til å satse nasjonalt; selv ikke Oslo har en stor nok lesermasse innenfor de aktuelle nisjer til å dekke Aftenposten eller Klassekampens behov. Kanskje burde de da også innse at det er visse arenaer de ikke trenger å delta på, men heller støtte opp under de lokale og mer spesialiserte aktørene som alt jobber med dette.

Dersom de er villige til å gi litt slipp på regien, kan vi slik få en rikere og mer mangfoldig samfunnsdebatt.