Med rett til å skyte? i Betong på Chateau Neuf, onsdag 28. oktober kl 18.00
Norge har kanskje verdens best utdannede politistyrke. Treårig grunnutdanning for politiet finnes ikke i noe annet land. Det er også uvanlig, i sammenligning med andre land, at norsk politi i utgangspunktet er ubevæpnet. For snart ett år siden ble dette endret. I lys av antatt økt terrortrussel fikk politiet tillatelse til generell bevæpning. Det er hittil ikke kjent om politiet etter dette har vært utsatt for angrep som har betinget bevæpningen.
«Vil en pistol, ladd eller ikke, virke avskrekkende på et motivert individ?»
Politidirektoratet har hjemlet midlertidig bevæpning som følge av en hemmeligstemplet rapport. Etter ett år med uvisshet begynner dette å bli et demokratisk problem. Argumentet for midlertidig bevæpning er et nytt trusselbilde. Soloterroristen, slik vi har sett eksempler på både i London og i København det siste året, angriper tilsynelatende spontant og definitivt voldsomt. Polititjenestefolk lever, i funksjon av å være en uniformert representant for staten Norge, under denne trusselen hver gang de kommer på jobb. Vil en pistol, ladd eller ikke, virke avskrekkende på et motivert individ?
I perioden 1. januar 2005 til 31. desember 2014 var politiet involvert i 15 skyteepisoder, hvor 16 personer ble såret av politiets skudd. To av disse døde som følge av skadene. De fullstendige tallene for inneværende år er av naturlige årsaker ikke tilgjengelige. Så langt i 2015 har flere blitt skadet, og én drept, i konfrontasjon med bevæpnet politi. Det er vanskelig å tegne et entydig bilde utifra disse tallene. Flere av disse episodene oppsto under omstendigheter der politiet til vanlig ville fått bevæpningsordre. Felles for samtlige skyteepisoder i perioden 2005-2014 er at sakene ble henlagt som intet straffbart forhold.
I løpet av utdanningsløpet skal en politistudent gjennom ca. 103 timer med utdanning på skytevåpen. I tillegg til dette kommer årlige mengdetreningskrav til tjenestegjørende politifolk. For majoriteten av politifolkene utgjør denne treningsmengden mellom 40 og 103 timer årlig.
Så langt i år har politiet avfyrt 22 vådeskudd. Det er halvparten så mange vådeskudd som personell i hele Forsvaret avfyrte foregående år. Forsvaret er Norges fremste våpenmakt, og årlig er 7500 unge menn og kvinner, de fleste rett fra videregående og formodentlig uten tidligere våpenkjennskap, inne til førstegangstjeneste. Man skal være forsiktig med å sammenligne politi og forsvar, da de har vidt forksjellige oppdrag, treningsmønster og personellsammensetning. Felles for de begge er at et av våpentreningens mål er å forhindre vådeskudd. Når det likevel forekommer vitner det om svikt, enten på etats-, enhets- eller individnivå. At en etat med omlag ti tusen våpenføre menn og kvinner, nøye selektert for personlig egnethet, klarer å avfyre så mange vådeskudd at Politidirektoratet finner det nødvendig å avvæpne dem, blir vi nødt til å stille et viktig spørsmål: Mangler politiet et sunn våpenkultur?
Den sterkeste pådriveren for permanent politibevæpning er Politiets Fellesforbund. De har kjempet for at dets medlemmer skal kunne bære våpen. Argumentasjonen er et føre-var-prinsipp: Når politiet trenger skytevåpen kan det være små marginer som skiller mellom gode og dårlige utfall, og da har man ikke alltid tid til å hente skytevåpen i bilen.
Motargumentene har blitt gjentatt til det kjedsommelige det siste året: Politiet mister sitt sivile preg, og skaper større avstand til publikum. Nettopp det sivile preget var årsaken til at verdens første politistyrke, The Metropolitan Police i London, kun var bevæpnet med batonger. I en tid hvor politiets viktigste jobb var å kue arbeiderklassen og verne borgerskapets interesser var det viktig å sende et signal om at politiet, i motsetning til hæren, var der for å opprettholde ro og orden. Ikke avrette, dissentere og oppviglere.
«Utsettes politiet for større fare ved å introdusere et skarpt våpen i en allerede uforutsigbar hverdag?»
Dette hensynet kan kanskje virke utdatert i dagens Norge, hvor politiet generelt nyter stor tillit i befolkningen. Likevel finner vi miljøer hvor skepsisen til ordensmakten er stor. Senest i forbindelse med en væpnet aksjon på Grønland tok folk fra det somaliske miljøet i Oslo til gatene for å protestere mot politiets fremferd. Dette sender et tydelig signal om at politiets viktigste jobb er å bygge en god relasjon til publikum. Særlig til de som kommer fra steder med utbredt korrupsjon, hvor statens voldsmonopol sees på som en trussel heller enn en forsikring.
I lys av en episode i Stavanger, hvor en person forsøkte å ta våpenet fra en tjenestemann, har det oppstått ett nytt spørsmål: Utsettes politiet for større fare ved å introdusere et skarpt våpen i en allerede uforutsigbar hverdag?
To ting står imidlertid klart: Politiet ønsker selv bevæpning, og politiet lever under en udefinert voldelig trussel. Danmark innførte permanent bevæpning av sitt politi etter at fire politimenn i 1965 ble skutt og drept. Vi ønsker å ta denne debatten fri for affekt, og vi ønsker å ta denne debatten nå.
Kulturutvalget inviterer til en debatt om bevæpning av politiet onsdag 28. oktober klokken 18.oo på Chateau Neuf.