Du vet når du begynner å lese en roman du ikke vet så mye om på forhånd, og etter noen linjer slår det deg at – hei, jeg leser om meg selv.

Jeg fant altså meg selv i kommunikasjonskonsulenten Andreas på snart tretti. Identifikasjonen kulminerte idet han etter en bilulykke ikke orker tanken på å gå tilbake i jobb. Der jeg satt i min egen kvartlivskrise med en nettopp påbegynt mastergrad og en sterk motvilje mot å skrive enda en ”analyse av tekst x i lys av teori y”, ble jeg med Andreas på sin indre reise for å finne meningen med livet.

Med sin fjerde roman utfordrer Flatland den selv- medlidende glasurgenerasjonen uten å undervurdere den indre fremmedfølelsen mange kjenner på. Den skriver seg inn i en litterær selvrealiseringstendens. Samtidig handler den om å bli voksen, fly ut av reiret, og å klare å holde seg på vingene.

Vingebelastning tematiserer tilværelsen og forestillingen om den som mange ikke klarer å skille mellom. Andreas føler at noe mangler, men klarer ikke sette ord på hva, hvor eller hvordan. Han har samboer, leilighet, utdannelse og jobb, og sliter med å vite hva som er neste trinn i livets evige trapp mot… mot hva da, egentlig?

Så kommer den styrten som nødvendigvis skjer når lufta under vingene blir erstattet av et eksistensielt vakuum.

«Jeg stopper opp og ser ned mot byen, får en plutselig erkjennelse av at jeg akkurat nå kunne vært hvor som helst. Jeg kunne kommet ut av hvilken som helst bygning hvor som helst i verden, etter å ha gjort hva som helst annet enn å ha levert en masteroppgave i medievitenskap.» (s. 137)

Valget av hovedperson er godt. Andreas er, i kraft av å være en norsk, ung middelklasse-mann, en representant for det privilegerte mennesket. Vi møter ham på et tidspunkt i livet hvor alt ser ut til å rakne som en konsekvens av at han har alt han trenger. Alt, bortsett fra meningen med det hele. Dette illustreres med flymotivet som noen ganger blir litt overtydelig, men som understreker håpløsheten. Som liten kunne han glemme seg selv i det å bygge modellfly. Nå er han oppslukt av et passasjerfly som har blitt borte fra radaren midt ute på havet.

Flatland reiser en samtidsaktuell problemstilling i en tid hvor rekordmange studenter og unge har psykiske vansker. Hun griper saken fra flere kanter, slik at vi blir tvunget til å se nyansene. Med en psykologisk innsikt i både mellommenneskelig hverdagsinteraksjon og en navle- beskuende jakt på selvrealisering, presenterer Flatland en setliste med gjenkjennbare personer og situasjoner. Jeg er på nikken med Andreas’ virring, foreldrenes skepsis, søsterens kritiske samfunnsanalyse, og samboeren Hannas siste sukk.

I Andreas’ angst ligger blant annet redselen for å ikke utnytte livet nok.

«Jeg synes dessuten det er noe veldig stressende med lyse kvelder og netter, det ligger en egen forventning i dem, at man skal bruke dem, være glad og lett som sommerkjoler og linbukser på en reklameplakat, bekymringsløs – og alltid utendørs, uansett hva man foretar seg» (s. 88)

I skyggen av et hvert valg ligger et hav av alternativer, og det finnes alltid noe bedre, noe større, noe viktigere. Til sist kan eneste løsning bli å bare sitte stille.

Samtidig stiller romanen spørsmålstegn ved om den beste løsningen er å dyrke denne selvmedlidenheten gjennom psykologi, diagnoser og medisinering. Andreas klamrer seg til diagnosen og psykologens analyser, og han dytter pakningsvedlegget med listen over bivirkningene av medisinen fremfor seg som en forklaring på sin egen oppførsel. Han finner en trøst i å ikke lenger stå til ansvar for seg selv.

«(…) med diagnosen depressiv lidelse med tvangssymptomer. Det er som å komme hjem. Jeg har aldri følt meg så sett, så tatt på alvor og så viktig. Så trygg og ivaretatt» (s. 220)

Over hodet på Andreas ser jeg hvordan han graver seg lenger og lenger ned i selvmedlidenhetsgrøfta. Jeg følger samboerens utvikling fra å være forståelsesfull og støttende til å irritere meg over hans konstante selvgransking, og jeg kan forstå de som måtte mene at det kan bli litt mye av det. Siden det eneste han gjør er å analysere seg selv, stusser jeg over at han ikke ser akkurat dette. Samtidig blir jeg også sint på Andreas’ vegne når de rundt ham viser en tydelig skepsis til det reelle i hans situasjon.

Jeg veksler ambivalent mellom å holde med Andreas i offerrollen, og å irritere meg over hans ekspanderende selvopptatthet. Og det er akkurat her romanens styrke ligger. Flatland gir ikke selv noe svar på om Andreas bare dyrker en mulighet for ansvarsfraskrivelse, eller om han virkelig trenger hjelp. Det savnes heller ikke, for litteraturen behøver ikke moralske pekefingre.

Jeg er usikker på om vi fant meningen med livet, Andreas og jeg, men jeg klarte i hvert fall å skrive ferdig den analysen.

Les også: Blir vi bedre mennesker av å lese?