I Personar du kanskje kjenner skriver Synnøve Macody Lund om identitet, maktspill, og om opplevelsen av å miste grepet om sin egen historie. Det handler om Synnøve. I hvert fall i løpet av de første 19 sidene. Hun åpner med et sykehusbesøk hos faren, som har fått hjerneslag. Videre skildrer hun følelsen av tap som oppstår i møtet med en far som ikke lenger er den samme som før. Det er nært og følelsesladet. Så skjer det noe – den selvbiografiske kontrakten innledningen skaper forventninger til, brytes. Nye hovedpersoner blir til, romanen tar en ny vending. Et tilsynelatende selvbiografisk farsoppgjør blir til en flerstemmig «fletteroman». I begynnelsen introduseres jegpersonen Synnøve. Så skifter perspektivet. Når vi igjen er tilbake hos Synnøve, som blir til Synne, griper fortelleren inn og liksom ombestemmer seg: «Eller vent, la oss heller kalle henne noko heilt anna. Vi kaller henne bare Anna.» Med dette oppnår hun en dobbel effekt – i tillegg til å ta avstand fra navnelikheten Synne/Synnøve, vil ordet «anna» tilsi at Anna er, eller i hvert fall kan være, en helt annen. Lund tar et steg vekk fra det nære, og bruker fiktive stemmer. Skildringer av livene til studenten Mari, den single tobarnsmoren Anna, de hensynsløse tvillingene Eva og Eskild og skuespilleren Live, flettes inn i fortellingen til jeget. Dette fortellertekniske grepet lar forfatteren leke seg med det fiktive, og ved å frigjøre fra det selvbiografiske hever Lund også kvaliteten.
Synnøve Macody Lund er allerede kjent fra filmbransjen, som skuespiller og filmkritiker. Filmen spiller en tydelig rolle i romanen. Blant annet nevnes Sarah Polleys Stories We Tell (2012), og et sitat fra denne som kommer opp i en dialog omtrent midtveis, opptrer som en tematisk rød tråd: «Er det ikkje rart, det at vi snakkar og snakkar oss gjennom dette livet utan nokosinne å klare å vise kven vi eigentlig er.» Det er noe filmatisk i komposisjonen, i hvordan karakterenes liv utspiller seg separat, men tilsynelatende tilfeldig berører hverandre på forskjellige måter. Den overordnede, allvitende fortellerstemmen som griper inn i jegets og personenes liv, endrer perspektivene og fører leseren fra den ene til den andre. Hun lar leseren følge henne i fortellertekniske valg, og den sterke stemmen gir inntrykk av kontroll og struktur. Problemet oppstår når fortellerstemmen blir for overtydelig og styrende. Der det noen ganger fungerer å komme med observerende kommentarer, som når hun midt i overgangene mellom personene skriver «Men drit i det, og drit i Eskild, nå er vi hos Mari», blir stemmen ofte litt for styrende. Enkeltsetninger som «Stakkars Anna» gir meg følelsen av at Lund forsøker å styre reaksjonen min, og det kollektive «vi» som ofte brukes, er pågående og overfødig, som i setningen: «og sidan vi no først er i draumverda, skal vi også ta oss tid til å besøke hovudet til dei andre karakterane denne natta». Romanen kunne vunnet på å overlate litt mer til leseren.
«Du finst jo framleis. Du er ikkje borte. Alt blir tydelegare i dette huset, Kor lite eg veit om deg no, kor lite du veit om meg.»
Lund skildrer godt den såre følelsen av å savne noen som fortsatt er der. Synnøves lengsel etter å gjenopprette forholdet hun og faren hadde, blandes med behovet for å bli sett. Omsorgen for faren, som har gått fra å være uovervinnelig til å bli liten og svak, er rørende. Styrken i fortellingen om Synnøve ligger i at den ikke er et farsoppgjør. Her finnes ingen utlevering, bitterhet eller anklage. Faren skildres med stor respekt og kjærlighet, både den tapte «Texaspappa» og den forandrede personen. Far-datterforholdet slik det en gang var, virker kjærlig og ekte. Dessverre blir forholdet de har nå skildret noe stivt. Dialogene virker unaturlige, den tause relasjonen og avstanden som har oppstått er noe påtatt. Det virker som om Lunds flytende språk og presise skildringer brister litt og litt, jo nærmere virkeligheten hun kommer.
Lund er tidvis veldig treffende i skildringen av menneskelige relasjoner, og mange av personene er overbevisende og komplekse. Det er fortellingen om Live, som er i et ulykkelig forhold med Eva, som treffer mest. Den vonde følelsen av maktesløshet overfor en såpass sterk og kompleks karakter som Eva, kjennes på kroppen, og jeg får lyst til å filleriste Live, få henne til å handle. Som kontrast står historien om studenten Mari, som blir forført av «playeren» Eskil. Den er noe platt og kjisjéfylt, historien om den autoritære, mannlige sjarmøren som sårer den naive studenten tilfører ikke romanen spesielt mye. Flette-grepet løfter romanen, de sterke fortellingene skygger over de svake, og spillet mellom karakterer, steder, stemmer og stemninger er frisk og godt skrevet. Alt i alt har Lunds debut mange kvaliteter, og med sitt skarpe blikk og innsiktsfulle stemme har hun vist at talentet hennes også strekker seg til det litterære universet.
Les også: Skjønt om ukjønn – bokanmeldelse av Kristin Fridtuns Kjønn og ukjønn: ordhistoriske essay