Vinglasset snakket med ølglasset om litteratur. Glasset med stett la frem en påstand om Fifty Shades of Grey-bøkene (E.L. James), som ikke falt helt i smak hos det andre: «Jeg vil ikke uten videre si meg enig i at du uten stor innsats kunne skrevet til like høye summer som det dama bak Fifty Shades har gjort,» sa det. Vinglasset svarte ikke. Kommentaren på fremlegget hadde ført det langt inn i egne tanker.

Dersom man hadde undersøkt James’ ordbruk, ville man kunne finne at hun tar i bruk flere adjektiv enn ord fra andre ordklasser. Hvorvidt dette eventuelle funnet hadde vært sammenfallende med bokens popularitet i enkelte miljøer, ville det kreve flere undersøkelser å komme frem til.

At det pågår en kamp om status i de litterære miljøer, er ikke til å stikke under en stol. Og kunne ikke vinglasset dessuten påberope seg høyere status enn sin samtalepartner? Uavhengig av innhold vil uansett et utall lesere hevde at litteraturen de leser, står høyere på den kognitive rangstigen enn den som leses av andre. Den skjønnlitteraturen som man beskjeftiger seg med i akademia, er det ikke utenkelig at kan tas i bruk som målestokk. Fifty Shades-serien faller vel langt ned på denne. Men av hvilken årsak? Er et subjektivt utsagn som det at flesteparten av de brukte adjektivene er svulstige, sammenfallende med bokseriens plassering på det jeg har valgt å kalle litteraturens kognitive rangstige? Er adjektiv, uavhengig av fremtoning, ordklassenes underdog brukt i litteraturen?

Bøker skrevet av Anne B. Ragde kan på den annen side karakteriseres av en hyppig bruk av substantiv. Hennes seneste utgivelse, Et teppe i tusen farger, bekrefter utsagnet heller enn å motsi det. Etter vinglassets mening svekker den måten substantivene her er brukt på, bøkenes evne til å frembringe tanker og refleksjoner i leserens sinn. Hvor tungt skal slike subjektive meninger veie? Mer enn en formening om at Ragdes bøker er for kiosklitteratur å regne, forkledd som «høyere» litteratur med sine harde permer? Dette leste vinglasset for øvrig i en nettkommentar, og er for en indikasjon på dette jaget etter å heise den litteraturen man selv leser, over den andre leser, å regne. Å legge opp til diskusjon om hvorfor man har kalt grupperinger av ord med stort sett like egenskaper for ordklasser og ikke ordgrupper, virker for meg påfallende.

Innen det hadde rent over av tanker, vendte vinglasset sin oppmerksomhet mot ølglasset igjen. «Du uttaler deg grundig nok om dette internasjonale fenomenet til at jeg finner det for godt å spørre om ikke du har lest bøkene selv,» sa det første. «Lest dem selv har jeg ikke,» sa det andre. For annen gang lot vinglasset være å svare. Hvilken status kunne det egentlig påberope seg som leser av Fifty Shades of Grey i samtale med en som ikke hadde lest bøkene?