I sin nyeste bok Kjønn og Ukjønn: ordhistoriske essay tar hen et dypdykk i kjønns ordhistorie, men kanskje like mye et dypdykk i eget liv som homofil og ’ukjønn’.

Essaysamlingen består av fem essay med varierende grad av fokus på ordhistorie, personlige beretninger, kjønnsteori og politisk aktivisme. Selv om det sistnevnte tradisjonelt ikke hører hjemme i ordhistorien innarbeides det på en organisk og nøktern måte. Dette er knyttet til en av samlingens fremste styrker: den forsøker ikke å være akademisk. Selv om Fridtun utnytter seg av filosofi og praktisk teori, fra blant annet Ferdinand de Saussure, Michel Foucault og Judith Butler, blir dette kombinert med en subjektivitet utelukket i akademiske verk. Og det fungerer veldig bra. Dette tillater også Fridtun å ta seg friheten til å kalle biologi en verkebyll i kjønnsdebatten, som er utvilsomt tilfredsstillende for humanister. Kjønn og ukjønn tar opp og diskuterer kjønnsteori med samme grundighet, i alle fall nesten, som den ordhistoriske utgravningen av kjønns etymologi. Hoved- problemstillingen i samlingen er Ivar Aasens definisjon av kyn og påstanden om at ordet er lite brukt. Dette punktet returneres til i flere av essayene og blir en rød tråd gjennom verket.

Det blir lagt til grunn at Fridtun lenge har vært i strid med begrepet kjønn. Dette viser både i hovedtematikken men også i innfallsvinkelen: essayene er gjennomgående personlige. Hen forteller at ’På innfult vis greidde kjønn å kople seg til det ømme, ordlause punktet mitt, og nærkontakt med kjønn verka som ei påminning om at noko var hakkende gale med meg’. Samlingen til Fridtun spiller på på det som nærmest har blitt en konvensjon i LGBTlitteratur, altså memoarformen. Med seg selv som utgangspunkt tar hen leseren gjennom ’det panisk kjønnsdelte universet’, på en måte som vil være ny for mange. Det som er nytt og forfriskende med Fridtun er koblingene mellom egne opplevelser og de store teoriene i kjønnsforskning – det panisk kjønnsdelte universet resonerer på mange måter begrepet ’homosexual panic’. Fridtun legger aldri skjul på at hen ’bruka meg sjølv som døme’. Toalettnarrativer er et av hendelsene som går igjen i narrativ om kjønnsproblematikk. Det evinnelige problemet ’Kva toalett skal ein transperson bruka?’ tas opp på en morsom men like fullt sår måte. Spesielt når Fridtun går i seg selv og konkluderer med at ’Eg kjende at eg laug då eg så det, eg er då ikkje dame, men eg er ikkje mann heller’ understrekes aktualiteten og nødvendigheten til debatten.

Likefullt er det en essaysamling om ordhistorie. Noen steder kan det virke litt kunstig å skulle kombinere tanker om egen legning, barndomshistorier, ordet kjønns etymologiske historie og kjærligheten Fridtun har for nynorsk. Men hen får det, nesten alltid, utrolig godt til. Fridtun kobler elementene sammen, men setter også språket (nynorsk) og egen legning i kontrast: ’Eg kan tilpassa språket etter situasjonen og mottakaren, og det gjer berre litt vondt å måtte halda seg innafor norma. Det same kan eg ikkje seia om kjønnsuttrykket’. Det som holder nivået oppe er Fridtuns entusiasme om det er for nynorsk, ordhistorie eller kjønnsteori. Selv for en uten videre kunnskap om, eller interesse for, nynorsk blir sidene om hennes vei til nynorsk spennende og medrivende lesning. Det gamle uttrykket ’språk er makt’ får sin fulle betydning her. Skal vi tro Fridtun kan vi lekende lett gjøre det om til at språk er definisjonsmakt.

’Eg kjende meg att. Eg las utgreiinga som stod under, fyrst éin gong, så ein gong til, og endå ein – noko så råkande! Det var ingen tvil om at det rima med meg. Eg kunne trygt kallast transperson’.

Fridtun legger ikke skjul på, og hvorfor skulle hen, eget syn på tokjønnsmodellen eller det problematiske aspektet ved ords vilkårlighet. Det kan virke som det er en antitese mellom dekonstruksjonen Fridtun utfører av begrepet kjønn; entusiasmen hens i å påpeke at det er en moderne, sosial konstruksjon; og det faktum at hen lar seg rive med av ordbøkers definisjon: ’Å ordbøker! Eg vert så oppglødd av dei’. Betyr ordene noe, eller ikke? Det fremstår aldri helt klart. Men sånn er kanskje vi mennesker. Fridtun beskriver også egne problemer med å avvenne seg vaner som å lete etter enhetlige definisjoner. Det kommer frem at det endelige målet ikke kan være å bli helt kvitt strukturene men å sette spørsmål og problematisere dem. Samlingen kan passe både de med en del kunnskap om kjønnsteori og/eller ordhistorie, men også til den som søker å utvide horisonten. Det er ikke usannsynlig at neste generasjon ukjønn og skakke kan lese Fridtun og oppleve gleden av gjenkjennelse og identifikasjon. Det er også fint å tenke at andre kan lese den og innse at de har vært trangsynte, for nødvendigheten for utvidelse av kunnskap og aksept er et viktig aspekt i boken. Som Fridtun så veldig fint sier:

’Av eiga røynsle veit eg at det å vera ukjønn ikkje er slitsamt i seg sjølv, på same måte som det neppe er slitsamt i seg sjølv å vera ugras. Ugraset er fyrst og fremst slitsamt for dei som får det i hagen sin’. 

---

 

Les også: Bokanmeldelse av Vingebelastning av Helga Flatland