Denne høsten har det foregått en debatt, til tider opphetet, rundt litteraturkritikkens form og rolle, der blant annet Fritt Ord har delt ut midler for utforskningen av en ny litteraturkritikk. I tillegg har nyetablerte plattformer som ”Ferdigsnakka”, som fusjonerer litteratur og musikk, fått stor oppmerksomhet. La oss ha en ting klart for oss: All behandling av litteratur og eksperimentering med dens rolle og hvordan vi tilnærmer oss den har en verdi. Allikevel vil jeg gjerne stille et spørsmål: er det virkelig nødvendig å sette støttehjul på litteraturen? For nå, når 2015 nærmer seg sin avslutning, vil jeg hevde å ha vært vitne til det at vi ikke tør la litteraturen stå alene, kjempe sine egne kamper! Den trenger hele tiden en form for hjelp.

Bergens Tidende lanserte denne høsten alternative former for litteraturkritikk, blant annet i form av anmelderintervju (av Silje Stavrum Norevik sammenlignet med disputasformen). Og det mangler kanskje på kritiske intervju som stiller forfattere til veggs, og ikke kun bedriver kosesnakking, men er det litteraturkritikk? Og ikke minst: Er det en bedre form for litteraturkritikk som bibringer noe vesentlig til tolkningen av et verk? Eller er det et symptom på en engstelig litteraturverden? En verden som føler at økonomien svikter, og at fremtiden er usikker? Som i et forsøk på å finne trygg, fast grunn setter seg tettere og tettere sammen, slik at den ikke kan angripes utenifra under noen omstendighet? Men hvis den ikke kan angripes utenifra, da kan den vel heller ikke nå ut? En litteraturkritikk som i redsel for ikke å ”bli likt” verken av forfattere eller forleggere men først og fremst velger å kommunisere med disse, er en litteraturkritikk som opererer i et hermetisk lukket rom, avskåret fra den politiske og kulturelle debatten.

Er det slik at verken litteraturen eller litteraturkritikken har slagkraft nok til å stå alene? I podcastprogrammet ”Ferdigsnakka” spleises musikk og litteratur. Men det som i utgangspunktet hadde muligheten til å bli noe virkelig spennende ødelegges for min del fullstendig av de intensjoner som ligger bak. Fokuset er ikke: ”la oss fusjonere de to, hver for seg utrolig spennende kunstformene musikk og litteratur, og se hva som skjer i dette møtet”, men snarere: ”litteraturen er så platt at den trenger et musikalsk innslag for å være interessant for et lyttende publikum.”

Dersom dette er tilfellet, virker det for meg litt underlig. For litteraturen er forferdelig populær, og den leses og debatteres i alle mulige virkelige og virtuelle rom, og i hovedstaden denne høsten har det vært så mange litteraturarrangementer at jeg er lykkelig sliten. Kanskje vi har et ønske om, med de nye mediene, å kunne nå ut til langt flere med den litterære verdens vidunderligheter, og forsøker å gjøre litteraturen spennende ved å gi den nye former og plattformer. Mitt ønske for 2016 er likefullt at vi skal ha som mål, i all diskusjon om og eksperimentering med litteratur vi har foran oss, ikke å sette den i andre rekke, ikke forkle den, eller forsøke å snike den inn. Fjern støttehjul og knebeskyttere, og send både den og litteraturen ut i verden: Den er stor nok til å stå alene!