Jeg sitter i sofaen med macen på fanget. Word-siden forblir tom. Jeg skal skrive et blogginnlegg for BokTorsdag. Det siste blogginnlegget mitt, fordi jeg pensjonerer meg til våren. I hvert fall sånn halvveis. Men jeg har ingen idéer.

Har jeg ikke lest noe dette semesteret? Har jeg ikke gjort noe litteraturrelatert i det hele tatt? Jo! Jeg har jo det … Hva likte jeg best da? Noe jeg leste? Noe jeg lærte? Noe jeg hørte?

Ja, noe jeg hørte. En slampoet fra den fineste byen jeg vet om ba meg om å ”gi slipp”. Jeg ble så glad da noen sa det. På den måten! Jeg har lest mange aviskronikker om at man må ”gi faen” og ”slappe av”. Men ingen aviskronikk har truffet meg like mye som Fredrik Høyer gjorde da han ba meg gi slipp fra scenen på Rockefeller. Det er det som er så fantastisk med litteraturen (og all annen kunst forøvrig); hvis den først treffer, så treffer den så sinnsykt bra. Den kan gi deg en helt ny synsvinkel på temaer du allerede hadde bestemt deg for hva du syntes om. Den kan få deg over kjærlighetssorgen, eller den kan få deg til å føle enda mer kjærlighetssorg.

Jeg blir glad når jeg har lest noe som får meg til å reflektere over ting som jeg kanskje aldri har tenkt på før, eller ting jeg har tatt for gitt. Nå har jeg tenkt ganske mange ganger på hvor masete den verdenen vi lever i er. Men det diktet, det hjalp, det roet tankene.

Så nå skal jeg ta meg juleferie, reise hjem til den fine byen, skue utover fjorden og gi slipp.