I Kulturutvalget liker vi å skryte av at vi har landets frieste talerstol. Hva ligger egentlig i det begrepet?

«Nå har xxx bedt om ordet. På Chateau Neuf har vi som tradisjon å klappe folk opp på talerstolen, så er det valgfritt om man vil klappe de ned igjen etter innlegget.»

Slik ordlegger ordstyrer seg etter Kulturutvalgets arrangementer på Slottet. Enten det gjelder Onsdagsdebatten, BokTorsdag eller Akademisk Vorspiel – vi avrunder alltid arrangementene våre med en spørsmålsrunde der man får mulighet til å stille våre gjester spørsmål.

Hørt om spørsmålsrunde før, sa du? Ja, selvfølgelig. Det er da ikke bare Kulturutvalget som gir gjester mulighet til å stille spørsmål. Civita gjør det. Agenda gjør det. Manifest gjør det. Alle gjør det!

Så hva er egentlig så spesielt med vår talerstol? Vel, egentlig ikke annet en helt plain mikrofon, på en gammel scene, inne på et studentersamfunn på Majorstuen, som synger på siste vers i 2016.

Men hva er vi, som tankesmiene og andre ikke er? Vi er studenter. Vi har mer ytringsfrihet enn folk flest. Og den må vi bruke – for alt den er verdt!

 

 

«Som studenter har vi har noen privilegier som våre forelesere ikke har.»

 

 

 

Taust i akademia
Jurist og postdoktor ved Senter for menneskerettigheter, Anine Kierulf, kritiserte i høst dagens universiteter for å ikke delta nok i den offentlige debatten. Som stipendiat opplevde hun selv å bli advart mot å delta i det offentlige ordskiftet, og hun mener det er et problem at man i dag kan nå toppen av akademia uten å debattere. Hun maner til at flere burde ta del i denne «demokratiske ærefulle oppgaven». Det er tross alt et av samfunnsoppdragene til Universitetet i Oslo og andre kunnskapsinstitusjoner.

Nemlig. Det er det det handler om. Ikke bare for våre kunnskapsrike professorer, men også vi som studenter, som utgjør majoriteten av universitetsmiljøet.

Og vi har også noen privilegier som våre forelesere ikke har.

Frie og uavhengige
Som studenter er vi i en spesiell fase av livet.

1. Vi lærer noe nytt hver dag. Ikke bare av forelesninger, engasjerte professorer og et knippe pensumlitteratur, men også av hverandre. Vi stiller spørsmål ved det vi leser og diskuterer sammen. Prøver å se verden med nye briller. Hva fungerer, hva må gjøres bedre i samfunnet?

2. Vi jobber ikke. Eller, mange av oss gjør det på deltid og i ferier, men vi har stort sett ikke så viktige stillinger at vi risikerer å miste jobben etter å ha ytret oss på en måte som er i strid med arbeidsplassens verdier.

I disse dager er Dag Yngve Dahle og Maria Amelie ute med en bok som handler om nettopp ytringsfrihet i arbeidslivet. Bokens konklusjon er at den er sterkt begrenset på norske arbeidsplasser. Ifølge Fritt Ords monitorprosjekt «Status for ytringsfriheten i Norge» sier nærmere tre av ti i befolkningen at de har en avtale på arbeidsplassen som begrenser muligheten til å omtale arbeidsplassen. Flere undersøkelser peker i retning av det samme.

Det er naturlig nok ikke bare bare å oppføre seg som et nettroll og forvente å få beholde jobben. Men boken til Dahle og Amelie stiller spørsmål ved hva slags samfunn vi er i ferd med å få om utviklingen går i denne retningen.

Bruk Talerstolen!
Å opptre lojalt ovenfor en arbeidsgiver er et hensyn vi studenter i liten grad må følge – inntil videre.

Foreldrene våre går på jobb og holder samfunnshjulene i gang. Gudskjelov. Men hva skjer den dagen vi kommer i arbeidslivet, blir en del av byråkratiet, næringslivet eller tjenesteyterne? Vi blir lojale til en arbeidsgiver. Vi fanges av systemet. Vi blir bundet til en mast, og kan ikke ytre oss på samme måte som før.

Vi kan fortsatt være samfunnsengasjerte og aktive i organisasjoner og jobbe for noe vi tror er viktig – men det vil aldri bli som den gangen i 2016, hvor jeg som ung og utforskende Blindern-student kunne ytre meg kritisk mot samfunnssystemet som jeg en dag vil bli en del av selv.

 

«Det sies at vår generasjon er lydig og pliktoppfyllende. Men man må ikke nødvendigvis være sint for å vise engasjement»

 

Kjære studenter – det er nettopp derfor vi skal bruke talerstolen nå. Bruke stemmen. Bruke pennen. Skrive innlegg, skape debatt, samtale, dialog. Sette søkelys på underkommuniserte temaer. Vi skal bruke vår ytringsfrihet for alt den er verdt – og bli hørt!

Det sies at vår generasjon er lydig, pliktoppfyllende og ikke like sinna som våre foreldre var en gang på 70- og 80-tallet. Mulig det. Man må ikke nødvendigvis være sint for å vise engasjement. Det holder å bruke stemmen sin på en fornuftig måte. Samle sammen de gode argumentene som kan tale til den saken du brenner for.

Stol på instinktet ditt – ingen spørsmål er dumme! Vi skal stille spørsmål hver dag. Det er menneskelig å være nysgjerrig på det som virker uklart. Vi skal tørre å utfordre maktpersoner.

I Kulturutvalget har vi stolte tradisjoner om å få med de aller største. Uansett hvor hard den konkurransen blir i fremtiden, skal vi ikke slutte med å invitere statsråden, ordføreren – eller Kongen.

Og vi skal i hvert fall ikke slutte med å stille spørsmål! Tvert i mot – denne våren som står for tur har jeg i Onsdagsdebatten store ambisjoner i våre faste spørsmålsrunder. Vi skal forberede gode spørsmål fra begge sider i saken.

Frie som fugler, illojale mot samfunnet (annet enn til Lånekassen) – kom til Chateau Neuf og bruk Talerstolen. Det er nå det gjelder.

Margrete Løbben Hanssen
Redaktør i Onsdagsdebatten, Kulturutvalget