Til tross for knæsjrosa omslag og et forfatternavn som minner om Lucindia Riley, er ikke dette en sånn roman jeg fryktet. For det første er det ikke en roman i det hele tatt, men en novellesamling. For det andre er kvinnene her så selvstendige, så tøffe og utholdende at man heller står med møkk opp til knærne sammen med dem, fremfor å drømme seg bort. Her er ingen søt musikk, ingen dans på roser, ikke et klisjefylt, fjernt univers. Her er en tøff hverdag, fjern fra min egen, men likevel så nær at jeg kjenner lukten av babyer med brokk og angsten til amerikanske kvinner som har dratt til Mexico for å ta abort.

For når Lucia Berlin skriver ser jeg alt så klart for meg, ikke bare med øynene, men med nesa, ørene, magen, lungene, la puta, alt, og dette til tross for at den amerikanske forfatteren beskriver en, for meg, helt ukjent verden. Handlingen utspiller seg litt her og litt der, litt i USA, litt i Mexico. Karakterer og elementer går igjen. Ofte har jeg følelsen av å lese flere versjoner av det samme livet. Hovedpersonene er for meg den samme kvinnen om hun så opptrer som barn, vaskehjelp, sykepleier eller alkoholiker. Berlin presenterer oss for tragiske skjebner, men mellom linjene ligger et livsbegjær. Midt i råskapen, abortene, alkoholismen, mødrene, kreften og fattigdommen, skriver Berlin med en humoristisk sans for livet.

Novellene er fylt til randen av tragikomikk. Her er kvinner som sender blomster til seg selv, jenter med jernkorsetter som blir mobbet på skolen, men som likevel elsker å være der, mødre som kutter pulsåren og underskriver selvmordsbrevet med «Bloody Mary». Det høres absurd ut, men Berlins språk er så nøkternt at jeg mistenker at det absurde er basert på virkelige hendelser. «Mora di og mora mi begynte å drikke og krangle med det samme. Mamma klatret opp på garasjetaket og nekter å komme ned. Mora di kuttet pulsåren». Slik skildres brutale hverdager på en lettvint og humoristisk måte.

Språket er så nedpå at jeg nesten må legge meg på bakken for å forstå det. Samtidig er det ikke tid til å ta en pust i bakken, her går det unna! Knappe skildringer, raske vendinger. Berlins språk krever årvåkenhet. Fortelleren tar seg sjeldent tid til lange tankerekker eller beskrivelser av omgivelsene, i stedet kommer refleksjoner til uttrykk i karakterenes replikker: «Sett at Jesus var blitt henrettet med elektrisk støt? I stedet for kors ville alle ha gått omkring med små stoler i kjede om halsen».

Som om forfatteren kommer på ting etterhvert som hun skriver, slutter flere av novellene helt andre steder enn de begynte. På hver side tar historiene overraskende vendinger, og slutter gjerne like brått som de startet. Jeg liker denne uforutsigbarheten, anslaget legger ikke til grunn hva som videre skal skje. Det gir et inntrykk av at tekstene er uredigerte, at de består av et slags råmateriale som ikke er behandlet. Dette kan nok oppfattes som uferdig, fordi det er så uvanlig i en verden der alt redigeres til det perfekte, der alt går opp i mønstre vi kjenner fra før, men det passer til disse novellene fordi det gjør uttrykket i dem enda råere, mer krast og utilslørt.

Dette er ingen håndbok for vaskedamer, heller en håndbok for å se det komiske i det tragiske. Å lese denne novellesamlingen er litt som å dra på en reise til et land man aldri har vært i før. Det er en annen kultur, et annet språk, og selv om det kanskje så rosenrødt ut fra utsiden, skriker babyene høyere her enn hjemme, det lukter varm søppel og folk røyker inne, men jeg liker det likevel, det har sin sjarm. Jeg reiser gjerne tilbake.