Meg – noen å hate? i Biblioteket på Chateau Neuf, torsdag 25. februar kl. 18:00

Fører streben etter perfeksjon oss straka vegen inn til Helvete?

Når jeg leser i avisa får jeg inntrykk av at veldig mange unge, spesielt unge jenter, har et problematisk forhold til seg selv. De sliter fordi de mener de ikke er gode nok og de forsøker hele tiden å oppnå perfeksjon i alt de gjør. Kallenavn som «CV-generasjonen» eller «generasjon prestasjon» blir brukt for å beskrive dem.

Og er det så rart? Vi lever i et samfunn og i en tid der vi blir fortalt at alt er mulig, at vi kan bli hva vi vi. Og får vi det ikke til, vel, så er det vel bare at vi har gjort en for dårlig jobb da, for alt er jo mulig. Også drømmekroppen er selvfølgelig fullt mulig å oppnå. Klarer du ikke å få THAT ASS på treningssenteret, så finnes det både strømpebukser og fillers som kan hjelpe deg med det.

Hjelp.

(Kanskje) ikke rent lite tilfeldig er det nå også en god del unge forfattere som har skrevet om tema som angst, ME, spiseforstyrrelser og selvhat i sine bøker. Disse er i all hovedsak kvinner i 20-årene. Litteraturanmelder i Aftenposten, og etter hvert også  halvfast inventar i BokTorsdag-panelet, Ingunn Økland har skrevet at selvkritikken har erstattet samfunnskritikken, og at dette er en tendens hos flere unge debutanter. En av forfatterne hun nevner er Maria Kjos Fonn, som debuterte med novellesamlinga Dette har jeg aldri fortalt til noen i 2014. Hennes noveller handler om unge mennesker som sliter med å finne sin plass i samfunnet, og utagerer med blant annet vold, egoisme og selvhat.

Både Fonn og Økland kommer til BokTorsdag 25. februar for å snakke om hvordan og hvorfor det er så mye selvkritikk i samtidslitteraturen. I samtalen deltar også spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi Per Are Løkke som har mye erfaring med hva presset fra dagens samfunn gjør med unge mennesker.

Vi skal snakke om sinne og sykdom, og om den litterære tendensen faktisk speiler de reelle tendensene i samfunnet. Eller handler det litterære selvhatet om noe helt annet; er det kanskje nødvendig for debutanter å ta i bruk eksplosive tema for å bli hørt og sett?