Mye skiller oss etter hvert fra dyrene, men i dag er noe av det mest primære av dette evnen vår til å forestille oss ting. Uten den, sies det, kunne vi umulig planlagt noe som helst. Enda mindre ville vi vært i stand til å leve oss inn i det vi leser i bøker. Det er på grunn av forestillingsevnen vår at vi gråter når fortellingen ender dårlig for en hjertevarm karakter og ler av alle de absurde situasjonene denne skal havne i før fortellingens slutt. Så hvem faller ansvaret for leserens innlevelse på? Leseren selv eller forfatteren?

Dette spørsmålet åpnet en litteraturdebatt i Klassekampen tidligere i år. Debatten ble utløst av at forlagsredaktøren Trygve Riiser Gundersen skrev i essayet «Lesingens bilder» i Bokmagasinet 19. desember at «[v]i som lesere kan svikte teksten». Forfatteren Berit Hedemann var uenig og uttrykte det i et motsvar som ble trykket 9. januar under tittelen «Himmelen over en rød sofa». Hun skriver blant annet at «[h]vis mottakeren ikke ser for seg noe når hun leser eller lytter, eller hvis det hun ser for seg, er grått, suddete, uklart og ledsaget av kjedsommelighetsfølelse, så er det […] forfatterens ansvar.» Den gryende litteraturteoretiske bakgrunnen min fikk meg til å skrive et motsvar til Hedemann som ikke ble med avisen i trykken. Det synes jeg i ettertid at er ganske greit.

Et begrep som litteraturvitenskapen tilbyr, legitimerer det å si seg enig i Gundersens utsagn – nemlig modelleser. Den italienske forfatteren og tegnteoretikeren Umberto Eco lanserte det i et av verkene sine. Med det henviser han til en leser som er i stand til å tolke teksten slik forfatteren av den har ønsket det. På den måten forutsetter verket at førstnevnte har de samme kunnskapene som sistnevnte. Hvis det motsatte er tilfellet, svikter leseren teksten. På den annen side vil en (fantasifull) leser støtte opp om Hedemanns motsvar med gode argument og kanskje også en henvisning til bøker som denne har lest.

 

 

 

«Er en feminin latter lys, for eksempel? Behagelig? Smittende? Hva ser du for deg når jeg ramser opp ord på denne måten?»

 

 

For ikke lenge siden leste jeg romanen Norske edelstener (2014) av Emil Bussoli Lund. Historien blir fortalt gjennom overklassemannen Victor Sommerfeldt og er et innblikk i tankegangen og livet hans. Det jeg hang meg opp i under lesingen, var Sommerfeldts (eller Lunds?) bruk av adjektivene feminin og maskulin. Det første benytter han for øvrig betraktelig hyppigere enn det andre. Hvordan ser det ut i Victor Sommerfeldts øyne når når han sier at «[…] [kvinners] forfall er vesensforskjellig fra mannens, […] mer tragisk fordi det er feminint»? (min utheving) Hvordan ler en dame med en «tilgjort og voldsom» latter som likevel er «feminin og sjarmerende»? Latteren til folk i bøker kan man høre hvis den er beskrevet godt nok av forfatteren, eventuelt fortelleren. Men i dette tilfellet gjør jeg ikke det. I stedet klør jeg meg i hodebunnen undrende over hvilket trekk ved Caroline Fernes latter det er Victor viser til med ordet feminin.

Avhengig av hvem jeg spør, vil jeg få ulike svar. En kjønnsforsker vil selvsagt ha et bredere perspektiv på størrelsene feminin og maskulin enn mannen i gata. Derfor vil svaret til førstnevnte bygge på flere aspekt enn sistnevntes. Likevel er det nettopp den vanlige mannen eller damen sitt jeg er mest nysgjerrig på. Er en feminin latter lys, for eksempel? Behagelig? Smittende? Hva ser du for deg når jeg ramser opp ord på denne måten? Du får kanskje assosiasjoner til helt andre ting enn latter. Kan vi altså beskrive lyd med ord fra andre ordklasser enn adjektiv? Vil det være lettere for deg å se for deg hvordan jeg ler hvis jeg sier det på den måten at latteren tok sats og kastet seg ut av meg, enn hvis jeg kaller den maskulin?

Jeg vil unngå å felle en klar dom over hvilken form for bildebruk i litteratur som er den mest effektive i kommunikasjonen mellom forfatter og leser. Det jeg ikke kan la være, er å peke på koblingen mellom hvor abstrakt et ord er og mulighetene det gir for leserne til å forestille seg noe konkret.