Norge i TISA – skal vi binde oss? i Lillesalen på Chateau Neuf, onsdag 10. februar kl. 18:00
TISA-avtalen (Trade In Services Agreement) reiser mange spørsmål uten å by på særlig mange svar. Hva innebærer den? Bør Norge bli med? Er det mulig å la være? Hva er spesielt med akkurat denne avtalen? Hvorfor er noen imot? Er den udemokratisk?
Onsdag inviterer Kulturutvalget til debatt om TISA-avtalen. Panelet består av: Lise Rødland (Attac Norge), Jan Erik Grindheim (medarbeider i Civita og leder i Europabevegelsen), og Karin Andersen (stortingsrepresentant for SV).
TISA-avtalen er en internasjonal handelsavtale som forhandles mellom 50 WTO-land. Initiativet til avtalen ble tatt av USA og Australia, etter ønske om utvidelse, forbedring og liberalisering av WTOs gjeldene handelsavtale GATS (General Agreement on Trade in Services). Målet med avtalen er å forenkle handel av tjenester globalt, og et felles juridisk rammeverk skal gjøre det lettere å selge utenlandske tjenester på nasjonale markeder.
Utenriksminister Børge Brende (H) argumenterer for at TISA-avtalen vil gagne Norsk økonomi. I følge ham er norsk handel av tjenester i stor vekst. Det er derfor ikke aktuelt for Norge å trekke seg fra forhandlingen for så å tape på det senere, i form av at norske tjenester får dårligere vilkår på det internasjonale markedet enn de som har signert TISA-avtalen. Tjenester er synonymt med velferd og avtalen vil skape flere arbeidsplasser, mener Brende.
Motstanderne av TISA-avtalen mener at den er udemokratisk, og vil føre til permanent privatisering av offentlige tjenester. Det argumenteres med at den først og fremst ønsker å tilrettelegge for multinasjonale investorer. Motstanderne frykter at et marked som tidligere har vært beskyttet mot konkurranse, plutselig skal åpne dørene for utenlandske selskaper for alltid. Leder i solidaritetsbevegelsen Attac, Petter Slaatre Titland, anser TISA-avtalen som en trussel mot den norske velferdsmodellen for helse og utdanning. Han gir norske politikere, især Solberg-regjeringen, kritikk for manglende kontroll og kunnskap rundt avtalen, og konsekvensene den vil medføre for Norge.
Er TISA-avtalen et uungåelig steg i retning av en stadig mer internasjonal verden hvor global handel står i sentrum? Eller er den et resultat av forflytning av fokus, fra demokrati og nasjon til multinasjonale investorer og påtvungen konkurranse?