Det er snart påske og kriminallitteraturens høytid. Etter en vellykket krimfestival i Oslo strømmer folk til bokhandlene og bibliotekene for å sikre seg årets hytteunderholdning. Men sjangeren er vel så forhatt som den er elsket, og om fire dager gjester Unni Lindell, Ørjan N. Karlsson og Øyvind Pharo BokTorsdag for å se nærmere på hva som egentlig er greia med krim. Inspirert av disse omstendighetene har jeg den siste tiden lest to aktuelle krimbøker: Lycke av debutant Mikaela Bley og Sthlm delete av kritikerroste Jens Lapidus.

I Lycke møter vi Ellen Tamm, en ung Tv4-journalist som fremstår noe ustabil og med et komplisert forhold til døden. Ellen er besatt av å finne den åtte år gamle Lycke, og det er hennes etterforskning av Lyckes forsvinning som er fortellingens fokus. I tillegg til Ellen blir vi blant annet kjent med en følelseskald mor, en godhjertet barnepike, en sjalu stemor og en forvirret far. Personene fremstår noe karikerte, og hvem som er morderen kan man gjette seg til litt for tidlig. Når dette er sagt er ikke boken direkte kjedelig. Jeg ble underholdt nok til å fullføre uten problemer og tidvis var det god driv i fortellingen. I tillegg er tematikken både viktig og vanskelig; om barn, ensomhet og omsorgssvikt. Dessverre klarer ikke teksten å skape det engasjementet den kunne gjort. Dette er i stor grad på grunn av et gjennomgående kjedelig språk som kryr av klisjéfylte metaforer og urealistisk dialog. Uinteressante detaljer som hovedpersonens sminke, kommer i veien for leseopplevelsen og kunne gjerne vært kuttet når språket ikke er godt nok. Et annet eksempel på at teksten faller er parallellhistorien som kretser om Ellens traumatiske barndom, som er så forutsigbar at den fremstår unødvendig for handlingen. Mikaela Bleys debutroman møter dessverre mange av mine fordommer mot krimsjangeren – som en grei underholdningsroman, men ingenting mer.

Jeg bladde opp i Sthlm delete uten høye forventninger. Boken er den andre i Jens Lapidus serie med advokat Emelie og tidligere gangstermedlem Teddy i hovedrollene, og handlingen er lagt til et dystert og uvanlig brutalt Stockholm. Dette er en psykologisk thriller med høy puls, og der Bley skuffet, lot jeg meg imponere av Lapidus. At skurken får rolle som etterforsker er et spennende perspektiv, og forholdet mellom Emelie og Teddy gir handlingen en interessant dynamikk. Miljøet som skildres er røft og språket forsøker å gjenspeile dette, noe som fungerer i de aller fleste tilfeller. Der det svikter noe er når vi følger Teddys nevø Nikola som langt på vei er på vei til å repetere sin onkels dårlige livsvalg. Når ungdommen snakker sammen blir dialogen i overkant røff, noe som garantert er et bevisst grep, men ikke alltid like troverdig. Hvis man ser bort ifra dette, samt Emelies tåpelige og noe nevrotiske pilletygging, er boken godt gjennomført. Flere spennende tvister underveis gjør at leseren holdes fast fra begynnelse til slutt. Likevel må det nevnes at det er overraskende lite fart i avsluttningen sammenlignet med andre deler av romanen. Men heldigvis får leseren en liten cliff-hanger til slutt. At Lapidus etter hvert har etablert seg som en av de sterkeste og mest populære stemmene i svensk kriminallitteratur overrasker meg ikke etter å ha lest Sthlm delete. Lapidus skriver med god flyt på en måte som appellerer, og som Mikaela Bley kan lære mye av. Med andre ord kan du trygt ta med deg Sthlm delete på påskefjellet. Lycke ville jeg derimot lagt igjen hjemme.