Kenneth Moe vant denne lørdagen Tarjei Vesaas’ debutantpris. En pris som siden 1964 har vært med på å utpeke noen av samtidens store forfattere. Vi tok en prat med han om romanens tilblivelse, skrivingens natur og selvbiografiens sosialdemokratiske skam.

Torsdag 31. mars kom han til BokTorsdag for å snakke om Rastløs. Intervjuer for kvelden var Maria Vonen. Interjvuet kan sees i sin helhet på Kulturutvalgets youtube-kanal.

 Kenneth Moe er Pelikanen forlags første skjønnlitterære debutant. Det er derfor ikke overraskende, med Knausgård som redaktør, at Moe legger seg på den selvbiografiske skrivefjøla og hakker løs. Romanen Rastløs presenterer et fat av dysfunskjon, depresjon og ulykkelig kjærlighet, som i stor grad er basert på forfatterens egne erfaringer. Men til tross for at Moe steller seg i debutantenes tematiske default position — virker verken mannen eller litteraturen hjelpesløs.

 For den prisvinnende debuten Rastløs skriver Moe om paralyserende og destruktiv kjærlighetssorg, der protagonisten isolerer seg innenfor hjemmets fire vegger. Gjennom Kenneths kvernende enetale skriver og forteller den unge mannen i et metaperspektiv for å forstå sin egen ensomhet.

Å sitte fast i kjærlighetssorgen

For Kenneth Moe var jenta — så vel som kjærlighetssorgen som ikke kom seg ut av hodet — starten på den prisvinnende romanen.

— Det opprinnelige motivet var å få en bok ut av det jeg ikke klarte å slutte å tenke på, sier Moe.

Rastløs er satt sammen av en rekke brev skrevet til jenta han ikke fikk, som i utgangspunktet var ment til et helt annet skriveprosjekt.

— Jeg hadde skrevet om denne personen som en del av et større prosjekt jeg bestemte meg for å gi opp, og da var brevene en av tolv tekster som handlet om henne. Noen dager etter jeg avsluttet prosjektet spurte hun meg — halvveis ironisk halvveis forfengelig vil jeg tro — om jeg skrev om henne, og da falt setningen: «Du spør om jeg skriver om deg» inn i hodet mitt. Da måtte romanens form bli brev, forteller Moe.

Jeg bør presisere, før jeg glemmer det bort, at jeg ikke skriver for å dyrke gørra, men for at noe skal falle på plass. Noe…En eller annen slags praktisk sannhet. –Jeg har bare én bok i meg, når alt kommer til alt. Den heter: «Hvordan jeg lærte å elske», og jeg håper å få skrive den igjen og igjen, med små variasjoner, til jeg dør.

            – Kenneth Moe, Rastløs

Vil skrive så abstrakt som mulig

Kenneth Moe er i kategorien «selvbiografiske debutanter» i særdeles godt selskap. I generasjon Z-kollektivet beveger få seg utenfor rommene sine, de er deppa, dumpa, tynne og fremmedgjorte. Derfor er det noe ironisk at Moe helst vil skrive abstrakte og upersonlige aforismer, om han skulle velge helt selv.

— Egentlig vil jeg bare skrive rene abstrakte setninger, eller aforismer, sier Moe.

 I romanen bruker du både kroppen og omgivelsene for å tegne et bilde av noe rundt deg som forfaller. Det er mye hud, kroppsveske, ekstra kilo fett og omgivelse er stygge og ødelagte. Hvorfor valgte du å skildre det på en så rå måte?

— Helst vil jeg skrive om helt generelle ting, som en god beskrivelse eller en type tommelfingerregel for å leve. Men for å lage litteratur, for å gi teksten et særpreg og for å i det hele tatt få det publisert, må man gå ned i det konkrete. Temaet i Rastløs var selvforakt, så da måtte jeg skrive avsnitt og setninger som var litt ekle. Men jeg strittet i mot hele veien! ler Moe.

— Han er en parodi på meg selv

Moe legger ikke skjul på at han med en klype ironisk distanse har skrevet en bok om seg selv. Det selv om han ikke bruker navnet sitt direkte i romanen.

—Han er en parodi på meg selv. Han er smartere enn meg, dummere enn meg, og hater seg selv mer. Han har alle tendensene i meg bare dratt til det ytterste, sier Moe

Moe var en av fire forfattere som i forkant av prisutdelingen skrev et manifest til NRKbok med tittelen «Derfor skriver jeg». Og satt manifest-sjangeren til side, hvorfor skriver Moe?

— Jeg skal prøve å svare så banalt jeg kan på det spørsmålet, ler Moe.

— Som barn var jeg ikke god til så mye, men stilene mine ble lest opp i klassen. Jeg kommer fra et hjem der det vanlig å se bøker, og ble dratt mye med på biblioteker. Men jeg vokste ikke opp med såkalt seriøs litteratur.

— Jeg leste masse Donald-pocket og yndlingsforfatteren min var Don Rosa, noe jeg fortsatt leser forøvrig! sier Moe

— Jeg var mye forvirret og opplevde at det fantes svar i litteraturen. I dag er jeg veldig ateistisk og skeptisk, men som barn var jeg utrolig interessert i parapsykologi og det overnaturlige. Jeg leste etterhvert Jung for begynnere, Nietzsche for begynnere, all den type litteratur som kunne gi svar. Videre beveget det seg over i interessen for setninger og språk, den gode fortellingen, fortellerteknikk. Så hvorfor skriver jeg? Det er vel alle de faktorene samlet i en bunt, smiler Moe.

Rastløs sin sosialdemokratiske skam

Siden Morgenbladet i fjor vår kåret de ti beste forfatterne under 35, har debatten om hvorvidt forfattere er for innadvendte og stumme hatt et næringsrikt liv i kulturdebatten. Ingunn Økland skrev med tittelen «generasjon hemmelig» om forfatter-generasjonen som trakk seg unna samfunnet, og som derfor svært få hadde hørt om.

Ett år senere kan en spørre seg om kritikken av «skamfulle litteraturen» selv har bidratt til en evig runddans av skam, både innenfor og utenfor litteraturen. For Kenneth Moe er det umulig å ikke kjenne på kritikken og dermed også skammen rundt det å skrive selvbiografisk.

—Det er mange stemmer som sier at vi lever i en narsissistisk kultur, der vi er selvopptatte og bare skriver om oss selv, og det gjør vi nok til en viss grad også. Men med disse stemmene som er overalt, er det umulig å ikke skamme seg over at man skriver om seg selv. Samtidig er det viktig for meg å ikke gjøre det, komme meg videre, og se at den skammen kommer utenfra, sier Moe.

Moe mener likevel at den navlebeskuende, selvbiografiske litteratur i aller høyeste grad er politisk, selv om den ikke griper tak i et konkret, politisk anliggende.

— Det er en feministisk klisjé at det personlige er politisk — men selvfølgelig er det det! Hva er et demokrati hvis man ikke har folk som forteller om sin livsfølelse? Hvis man ikke tar det inni seg «ut på torget» har man ikke et demokrati, sier Moe.

Videre utdyper han hvorfor akkurat Rastløs, bak sine fire vegger, indirekte er politisk.

— Det er en verdi i vår kultur at vi må bidra med noe håndfast, på en gjerne pengemålbar måte til samfunnet. Det å føle på at man er en selvopptatt fyr som sitter og skriver om seg selv, det kaller jeg sosialdemokratisk skam. En annen ting er dette med å være ensom, det å føle seg fremmed og fremmedfølelsen til menn.

—Jeg sa noe flåsete i et Riss-intervju at det er en tynn linje mellom jihad og litteratur. Det handler om å uttrykket det aspektet ved å ikke være nok, ved å ikke bidra, ikke være en del av fellesskapet — slik jeg ser det er det er en viktig faktor til mye av det fæle som skjer i verden. Derfor er det viktig å forstå og også skrive om, sier Moe.

Om å sitte fast og løsne igjen

Moe forteller at Rastløs kom til live fordi han selv ikke levde sunt med kjærlighetssorgen. I neste bok tar han ganske bokstavelig steget videre.

— Hvis Rastløs handler om å sitte fast, handler neste bok om å løsne igjen, forteller Moe.

—Rastløs handler om status quo. Den handler om fange status quo, bruke det og melke det så godt det lar seg gjøre, og så ved neste prosjekt prøve å komme seg videre til noe annet. Neste bok handler om psykedeliske eksperimenter, som er en tematisk videreføring av det å sitte fast i den første boken, fortsetter han.

Du skriver at en bok er et forsøk på å bli et bedre menneske, ellers er den ingenting. Blir vi bedre mennesker av å lese Rastløs?

— Det skulle jeg ønske jeg kunne svare ja på! Antageligvis ikke. Men hvis én person med kjærlighetssorg leser boka og finner noe som gir mening er det jo helt fantastisk. Men jeg kan like lett se for meg at boken kan trigge en deprimert person til å bikke over, men jeg krysser fingrene for at det ikke skjer. Eventuelt at jeg ikke får vite om det om det skjer, sier Moe.