Er en personal forteller nødvendigvis det perspektivet som gir best innsikt hos en romankarakter? For årets vinner av Tarjei Vesaas debutantpris, Kenneth Moe, er det slik. Han stiller seg kritisk til autoral tredjepersonsforteller, siden dette – i følge han selv – sjeldnere oppnår idealet. Det blir dermed, som all annen ikke-eksistensiell litteratur, overflødig litteratur. Ved å bruke en personifisert forteller som skildrer sitt eget liv og tanker, slik han gjør i romanen Rastløs, skriver han seg inn i en rekke av selvbiografisk litteratur som har vært populær de siste årene. Etter Knausgårds Min kamp ble «det ble lov å skrive om seg selv», forklarte Moe under intervjuet hos BokTorsdag 31. mars. Mens det tidligere hadde vært skambelagt og sett på som narsissistisk, ble det nå en trend hos (særlig unge) forfattere.
At litteratur med en personal forteller gir bedre eksistensiell innsikt, er ingen ny tanke. I 1986 skrev litteraturteoretiker Franz Stanzel at det at en forteller er personifisert og aktiv i handlingen gjør fortellermotivasjonen eksistensiell. Dette ligger i at den «den er direkte knytt til dei praktiske erfaringane hans, til stemningane og behova hans». Kenneth Moe, med lignende tanker om denne fordelen ved perspektivet, sier det gir «ett mindre lag mellom tenkning og verk». Også plot, det å ha en tydelig ytre handling, legger Moe bort til fordel for et dypere, mer eksistensielt drama.
Det virker som Kenneth Moe er avhengig av at den eksistensielle skildringen skal være eksplisitt. Fra David Shields manifest Reality Hunger henter han tanken om at litteratur skal ligge så tett opp mot virkeligheten som mulig. I dette ligger et postulat om at litteratur har mulighet til å etterligne virkeligheten. For litteraturteoretiker Gérard Genette var dette en umulighet. Ifølge han ville narrativ etterligning aldri være noe mer enn en illusjon av etterligning; «etterligning ved bruk av ord kan bare være etterlikning av ord». Å forstå en karakter må da heller innebære å lese det «eksistesielle dramaet» implisitt. Mens det hos Moe skulle være minst mulig «lag mellom tenkning og verk», blir det for Genette å distansere seg fra karakteren.
Også innenfor kognitiv poetikk er distanse et viktig fenomen. Denne retningen, som kombinerer tverrfaglig forskning på bevisstheten med litteraturvitenskap, bruker teorier fra psykologien for å beskrive leseropplevelsen. Vi simulerer en romankarakters følelser, på samme måte som vi gjør på mennesker vi observerer i virkeligheten. Gjennom deres handlinger danner vi oss teorier om hva de føler og tenker (Theory of Mind). Innlevelse og identifisering hos romankarakteren, vil derimot ødelegge opplevelsen. Man mister den kritiske distansen, og vil ikke lenger se på karakteren som en «fremmed». Dette gjør at man taper det tilskuerstedet distansen skapte. Man vil ikke lenger kunne lese karakteren implisitt, slik man ville mentalisert en fremmed på gata.
Hva er det som gjør at alt må skildres så direkte? Har vi glemt å kunne lese mellom linjene? Trengs det nødvendigvis å være noe inkoherent skille mellom ytre handling og det indre «eksistensielle drama»? Hva med Conrads skildring av Marlows ferd oppover den mørke elven Kongo i Heart of Darkness. Var det bare en ytre ferd?
Jeg tror vi her glemmer at valg av forteller skal tjene den meningen forfatteren legger i verket. Misforstå meg rett, jeg forfekter ikke en historisk-biografisk tilnærming til skjønnlitteratur. Nå som den forskningstradisjonen er avleggs, og siden jeg ikke har gode argument for hvorfor vi bør ta den ned fra loftet den ligger og støver ned på, ville dét vært uheldig. Den meningen forfatteren legger i verket, kan det hende at ikke når frem til leseren, og det som blir skrevet om verket i litteraturhistorien, er det den sistnevnte oppfatter at verket «utsier». Til poenget: Mening konstitueres ved bruk av enkelte tilnærminger (en narratologisk, for eksempel) av nettopp fortellerens relasjon til det fortalte sett i lys av de andre «bitene» av teksten. Moe reflekterer godt over fortellerens rolle i det skrevne, men burde for ordens skyld, hvis han ikke gjorde det i intervjuet det henvises til, fremholde at en personal forteller ikke utelukkende tjener ens (les: forfatterens) sak bedre enn en autoral. Som alle andre forfattere av skjønnlitteratur har han begynt romanprosjektet sitt med å ta de bevisste valgene som er nødvendige for en forfatter av skjønnlitteratur å ta før denne i det hele tatt begynner å skrive. Jeg er fullt og holdent enig med Moe i det han sier om fordelene som kommer med en personal forteller. Men han må argumentere bedre enn det fremkommer i innleget at han gjør, for det følgende: 1) at all litteratur som ikke gjelder det å eksistere, er overflødig litteratur, 2) at autorale fortellere derfor selv er overflødige, og 3) at litteratur som gjelder det å eksistere, er et ideal det er verdt å oppnå.
«Det virker som Kenneth Moe er avhengig av at den eksistensielle skildringen skal være eksplisitt. Fra David Shields manifest Reality Hunger henter han tanken om at litteratur skal ligge så tett opp mot virkeligheten som mulig. I dette ligger et postulat om at litteratur har mulighet til å etterligne virkeligheten.»
Jeg vil si snarere tvert om. Jeg er fascinert av narratologi, men har ikke lest nok til å diskutere det i noen dybde. Jeg er derimot veldig inspirert av Richard Rortys pragmatisme, hvor tenkning (inkludert litteratur) nettopp ikke kan være mimesis, kun løsninger på livets utfordringer.
Joakim Tjøstheim: Til dine tre punkter på slutten: Det kunne og skulle jeg nok gjort, men «manifestet» jeg har skrevet, er en langt mer nølende tekst enn det fremkommer her. Det er mer av et anti-manifest.
Hei, og takk for respons! Til Moes forsvar avsluttet han intervjuet nevnt i innlegget, med å ydmykt bekjenne at hans påstandene ikke nødvendigvis var noen objektiv sannhet. Dette var opprinnelig planlagt å komme frem i innlegget. Tar kritikk for misforståelser utelatelsen av dette eventuelt måtte medføre.