Venner av meg forteller meg ofte hvordan vi som lever i det norske samfunnet, skal se ut og hva vi skal oppnå. Enkelte av dem legger årsaken til presset på deres foreldres forventninger til dem.

Dermed ser de for det første ut til å overse det ved forventninger at vi kan dra stor fordel av dem. Blir det stilt forventninger til oss, setter vi oss gjerne høyere mål enn hvis det ikke hadde blitt gjort det. Men for oss unge er det viktigere å snakke om det å gi etter for forventningene enn å forstå den positive effekten av dem. Dette forteller meg at det er nødvendig å reflektere over hvor kravene som stilles til oss, egentlig kommer fra. Derfor vil jeg bruke dette innlegget til å skissere en mulig vei mot en sunnere forståelse av opphavet til de forventningene som stilles til oss unge.

I min omgangskrets er det samfunnet som blir gjort til syndebukk for presset vi opplever. De siste par årene har imidlertid jeg brukt mer tid på å stille spørsmål ved hvor kravene kommer fra, enn å samtykke til det som det blir sagt om nettopp det. Våre foreldre dukker øyeblikkelig opp som målskive. Som oss var de barn av sine foreldre og barn av sitt land. Landet har med tiden forandret seg, og dets barn i takt med det.

Et sted på veien mellom generasjonsskiftene har den tanken at alt er mulig å få til bare man jobber hardt nok for det, fått utbredelse.

De som har vært enige i det, har vært overbevist om at barna deres ville komme til å vokse opp i et oppreist Norge som ikke vil kreve det samme av dem som det gjorde av generasjoner før dem. De ville være friere til å velge selv, og etter hvert som syslene kom til å bli flere, ville de ha alle muligheter foran seg. At mulighetsmarkedet er utvidet, er i seg selv en god ting. Men at våre foreldre har fôret oss opp på ideen om at vi er i stand til å fylle hvilken stilling det enn måtte være vi ønsker oss inn i, har fått vidtrekkende konsekvenser.

Jeg vil likevel si det er aktuelt å stille spørsmål ved om vi skal legge hele skylden på våre foreldre for at vi prøver å etterleve forventningene som stilles til oss, til vi blir tussete. I nettsaken «Generasjon <skikkelig>: – Oppnår ikke suksess av fest» har NRK gjort et intervju med psykiater Anne Kristine Bergem. «Bergem mener det oppstår et press når foreldre sier til barna sine at kan bli hva de vil <bare de bestemmer seg for det>.» Jeg finner ikke grunn til å argumentere mot Bergems poeng, men er mer opptatt av å komme frem til hvorvidt alt håp for oss unge virkelig er ute fordi våre foreldre har flasket oss på myter, riktignok med underliggende gode intensjoner.

Jeg velger å tro at det finnes et botemiddel i det at vi unge begynner å snakke med hverandre om de kravene vi hevder at stilles til oss. Det virker som et godt sted å begynne for å en dag være i stand til å snakke om de forventningene som i realiteten stilles til oss. Jeg hevder her bevisst at våre tanker om virkeligheten vi lever i, ikke samsvarer med hvordan vår virkelighet faktisk fungerer. Personer jeg omgir meg med, hevder at samfunnet krever og krever. Overser vi ikke da at vi som del av et samfunn selv bidrar til å opprettholde kravene?

At noen studieprogram har høyere prestisjefaktor enn andre, er en forestilling som har grodd fast i vårt samfunn. Før det skjedde, oppstod tanken i et menneskes hode, eller flere kom på den samtidig, og de ytret den. Siden den har den posisjonen i vår forestillingsverden som den har i dag, må den ha appellert til folk. Poenget er at samfunnet spiser det vi enkeltindivider mater det med.

Til vi innser at idealene vi etterstreber å oppnå, i bunn og grunn er menneskeskapte, vil våre personlige problemer bare fortsette å vokse.

Som nevnt er dialog etter min mening et middel for å bøte på skaden vi har tatt av å bli ledet til å tro at noe som er mulig, ikke nødvendigvis er det. I samtaler om det vi sliter med, kommer det ofte frem at begge, eventuelt alle, parter sliter med det samme, og det i seg selv vil kunne bidra til å senke stressnivået til hele gruppen. Motsatt virkning får det hvis alle har tenkt like lite over hvor presset egentlig kommer fra. Det er typisk at vi unge henter holdningene våre fra mediene. Så når for eksempel avisene kommer med uvitenskapelige artikler om presset vi unge utsettes for, er det lett å svelge sine egne tanker ned med artikkelen og spy opp bare det som stod i teksten, når vi og våre venner treffes igjen.

Hvordan kan vi vite hva et helt samfunn krever av oss, når vi ikke omgås en kvart brøkdel av landets befolkning i løpet av et helt liv?

Hvor godt kan vi stole på avisartikler påviselig uten troverdige kilder? Det kan se ut for at vi lager problemer for oss selv. At vi ikke vil innse det, er i all sannhet det største problemet vi som enkeltpersoner har.