Over tusen norske kvinner opererer vulva, de ytre kjønnsorganene, ifølge NRK-saken ”Underlivsperfeksjon”. Operasjonen går ut på å skjære vekk deler av de indre kjønnsleppene, for å få den ”perfekte” vulva.

Agnethe Lund, gynekolog og overlege ved Kvinneklinikken på Haukeland Sykehus i Bergen, sier at intimkirurgi er uetisk, og understreker at det ikke finnes noe forskning som viser at kvinner får det bedre etter intimkirurgi. I sitt innlegg kritiserer Lund plastikkirurg Halfdan Vier Simensens utsagn om indre kjønnslepper. Simensen sier følgende: ”Som jeg pleier å si til pasienter: meningen er at de skal være indre. Naturen har jo døpt dem til indre, eller ”de små kjønnsleppene”, som de også kalles. Når de da begynner å fremstå som noe annet, når de faller utenfor…”

Som Lund, skjønner heller ikke jeg hva Simensens utsagn skal bety. Mener han virkelig at det er naturen som har døpt, altså satt ord på, de ulike delene i vulva? Kan naturen bestemme at de indre skal være små og de ytre skal være større? Hva er egentlig små og store kjønnslepper? Hva betyr det egentlig når kjønnsleppene faller utenfor?

Ved å definere hva som skal være stort og hva som skal være smått, bidrar Simensen til at en sunn og funksjonell vulva risikerer å bli kategorisert som utenfor det normale, dersom den ikke stemmer med definisjonen. Det er det faktisk mange som ikke gjør!

Et så lite nyansert syn på de ytre kjønnsorganene gjør at vi produserer avvik. Når vi begynner å produsere avvik, blir kjønnet et sosialt produkt, og man tror at man ikke skal være som man er. Det som egentlig var gitt fra naturen blir unaturlig, fordi noen har konstruert et ideal om at de indre skal være små, og dermed blir det som faller utenfor sosialt uakseptert.

Klinikkene som tilbyr å operere friske og funksjonelle kjønnsorganer bidrar til en slags sykeliggjøring av det kvinnelige kjønn. De indre kjønnsleppene har faktisk en funksjon. Som Lund fremhever, skal de beskytte de indre kjønnsorganene og skjeden ved å lukke seg. I mange hundre år har kvinnen blitt klassifisert innenfor estetikken, det vakre. Men når skal vi slutte med dette umenneskelige kroppspresset? Alt er ikke ment å være estetisk vakkert, men på den andre siden, funksjonelt.

”I dag har selv kjønnsorganet et skjønnhetsideal”, kan vi lese i NRK sin artikkel. Nei, sier jeg, de trenger ikke å ha det, og jeg nekter å kategorisere mitt kjønnsorgan innenfor et skjønnhetsideal. Mitt kjønnsorgan fungerer fint som det skal, og det skal få lov til å være det det er – et organ.

Det er ikke bare samfunn og institusjoner som bidrar til dette kroppspresset. Det er også kvinnene selv. Kvinnen blir et aktivt offer for sine egne omstendigheter. Vi blir gjenstand for å objektivisere våre egne kjønn, ved å kategorisere dem innenfor samfunnets krav til skjønnhet.

Ved ikke å akseptere måten vi er skapt på, distanserer vi oss fra menneskets natur: mangfoldig med unike sider – vi er alle unike, og vi burde ikke hige etter noe samfunnet har kalt et ”perfekt” kjønnsorgan. Det bidrar kun til å reprodusere stereotypier av kjønnsroller og ekskluderer det mangfoldige.

Det er på tide å slutte å være et aktivt offer for samfunnets (s)kjønnhetstyrrani.