«Fredsnasjonen» Norge eksporterte i 2015 krigsmateriell for 2,4 milliarder kroner. Jeg skriver fredsnasjon i anførselstegn, fordi vi i mine øyne strengt tatt ikke har vært en fredsnasjon de siste årene.

Vi har ikke vært det siden våren for fem år siden, da våre øverste politikere over natten bestemte seg for å sende norske jagerfly til Libya og delta i et bomberegn som skulle vare i åtte måneder. Kanskje har vi heller ikke vært en fredsnasjon siden 2001, da vi sammen med våre allierte sendte de første militære styrkene til Afghanistan. Vesten skulle redde landet, men vi endte opp med et land der Taliban fremdeles har en sterk posisjon, samtidig som korrupsjonen i landet har vokst.

Listen er lang og vi kan vel alle se at Norges internasjonale bidrag strekker seg langt utover rammene for tradisjonell fredsmekling.

Likevel er det dette våre folkevalgte politikere kaller å bygge fred. Dette er det de kaller å bidra til utvikling. Dette er veien mot det liberale demokratiet.

Noe av det første jeg lærte da jeg begynte å studere internasjonal politikk var at det internasjonale samfunnet er et anarki. Enhver stat vil, ifølge tradisjonell realismeteori, gjøre nærmere hva som helst for å sikre sin egen overlevelse. En utbredt idé er at militæret er en av de viktigste ressursene for en statsledelse som ønsker å nå sine maktambisjoner. Dette gjelder både Putin, Obama, Assad og Solberg.

Kommer du fra en radikal gruppe som Al Qaida eller IS er militære ressurser essensielle for at organisasjonen din skal kunne utføre sine terrorhandlinger.

Dessverre er det i dag ganske uproblematisk for disse gruppene å få tak i det de ønsker seg av våpen. Norsk lovverk hindrer heller ikke at tilgangen kan fortsette.

På tross av etiske retningslinjer for våpeneksport og den multilaterale FN-avtalen Arms Trade Treaty, vet vi at norske våpen tidligere har blitt brukt av Israel på Gazastripen. I dag er sannsynligheten stor for at de blir benyttet av den Saudi-ledede koalisjonen som deltar i krigen i Jemen. Vi kan heller ikke være sikre på at våpnene ikke har endt opp i noen av terroristenes hender.

For å fjerne denne usikkerheten har SV og Venstre flere ganger fremmet forslag som skal sikre bedre kontroll av hvor våpnene ender opp. Et av forslagene som nylig ble nedstemt er forslaget om en sluttbrukerklæring. En sluttbrukerklæring er en garanti fra statene vi selger til om at våpnene ikke videreselges til en annen stat. Erklæringen er ment å sikre at våpen som eksporteres til våre allierte ikke videreselges til regimer og andre grupper som ellers ikke får stå på våre kundelister.

Blant landene i det gode selskap er Emiratene fremdeles den gulfstaten som har kjøpt mest krigsmateriell fra Norge. Jurist Mads Harlem, leder av folkerettsseksjonen i Røde Kors, er generelt positiv til innføring av en sluttbrukererklæring for våpeneksport. Likevel påpekte han ovenfor Ny Tid i vår at en slik erklæring, i hvert fall den Emiratene har signert, kun hindrer videresalg til andre stater, ikke til grupper innad i landet. Garantien gjør oss dermed ikke trygge på at våpnene Emiratene har kjøpt ikke har blitt brukt av terrorgrupper eller andre ikke-statlige aktører som er aktive i krigen i Jemen.

Betyr dette at SVs og Venstres forslag kun er for symbolpolitikk å regne?

Kanskje er idéen om etisk våpeneksport kun en utopi, mens det eneste mulige alternativet for å lette vår kollektive samvittighet (hvis vi i det hele tatt har en slik samvittighet) er å legge ned hele industrien.

Imidlertid er det jo noen som tjener store penger på denne handelen. I fjor ble det estimert at utgiftene til militære formål, på verdensbasis, lå på nærmere 1700 milliarder. I de største våpenprodusentene her til lands, Kongsberggruppen og Nammo, sitter staten med en eierandel på femti prosent. Dette er et paradoks, da våpenindustrien, ifølge en artikkel i avisen Le Monde diplomatique, står for hele førti prosent av verdens korrupsjon. Likevel er høy korrupsjon tydeligvis ikke et godt nok argument for at vi burde avslutte våpenhandelen.

Uansett bidrar politikken som føres til å illustrere en sentral del av det dobbeltmoralske i å betegne oss selv som en fredsnasjon. Ikke bare bygger vi med denne påstanden opp under et for lengst utdatert norsk selvbilde. Det farlige er at vi ved å utnevne oss selv til en av de øverste vokterne av fred og demokrati, samtidig fraskriver oss ansvaret for å følge opp våre egne folkerettslige forpliktelser.