Jeg sitter på lesesalen på Blindern. Meningen er at jeg skal skrive et innlegg til denne bloggen, mitt første. Jeg har ingen ideer, og innlegget burde ha vært ferdig for lenge siden. Tiden jeg har satt av har jeg brukt på å lese vice-artikler og oppdatere iphonen. Hjemme ligger 4 uåpnede romaner som for lengst har passert fristen for innelvering på biblioteket, og jeg begynner å lure på om jeg faktisk ikke fullført en eneste bok de siste ukene.

Jeg vurderer å gi opp hele greien, men mens jeg planlegger tørreste rute hjem, kommer jeg på to setninger fra en bok jeg pleier å lese hver en eneste høst, når jeg føler meg like udugelig som i dag:

«Det var bare oktober, men det hadde rukket å bli kaldt og surt og vått. Jeg hadde ingen penger og egentlig ingen ordentlig jobb heller».

Sånn begynner en av de første tekstene i Kim Hiorthøys’ «Du kan ikke bli god til å synge og svikte din beste venn samtidig». Setningen kunne like gjerne vært tatt fra min egen hverdag, og  derfor bestemmer jeg meg for at dette innelgget får fungere som en slags anbefaling, eller påminnelse, av hvor innmari fin Hiorthøys debut fra 2002 er.

Boken er kort, og består av 45 naivistiske korttekster og tegninger. De enkle strek-tegningene viser rom og landskap, som oftest helt tomme for mennesker. Tekstene er korte historier og samtaler, ofte bare på et par setninger, som handler om mennesker som misslykkes eller feiler, enten i en enkelt situasjon, i kjærligheten eller bare generelt i livet.

«En morgen våknet jeg og forsto at jeg ville løpe. Men etter å ha kledd på meg og kikket rundt i huset en stund, oppdaget jeg at jeg ikke hadde lyst likevel. Jeg satte meg på en stol og kikket ut i luften og ventet på at noe skulle skje. Etter en stund begynte jeg å gråte. Langsomt ble alt vanskelig.»

Boken forteller om både det surrealistiske og hverdaglige, og er ironisk, morsom og sår, alt på en gang. Tekstene bindes sammen av en gjennomgående naivistisk og melankolsk tone, som mellom linjene rører ved det skjøre i mennesker. Til tross for at noen av tekstene er absurde på grensen til banalt, treffer de meg utrolig hardt. Det er noe veldig gjenkjennelig med tekstene, og jeg identifiserer meg med flere av karakterene. Heller ingen av de ser ut til å få det helt til, og boken er perfekt når man føler seg litt utilstrekkelig og uproduktiv, eller har litt høstblues eller kjærlighetssorg.

«En morgen, rett etter frokost, ringte det på. Jeg gikk mot døren for å åpne, men så begynte jeg å nøle. Det ringte på noen ganger til, så sluttet det. Jeg rørte meg ikke. Først etter omtrent en halvtime åpnet jeg døren, og da var det ingen der.»

«Du kan ikke bli god til å synge og svikte din beste venn samtidig» har nylig blitt solgt for utgivelse i England.