Det er søndag kveld og lyset har gått i gangen og på doen. Lyset på doen har forøvrig vært ute en måned, og jeg har blitt godt vant til å tisse i stearinbelyste omgivelser. 11-trikken mot Løkka er innstilt, jeg vet det egentlig, men bruker det som en unnskyldning for å være for sent ute. At hele leiligheten nå er kledd i høstmørket, hjelper ikke. Jeg slukker de lysene som er igjen å slukke, lukker døra og setter nøkkelen i låsen. Prioriteringene er klare: jeg finner frem en poplåt på mobilen jeg helst ikke vil at noen skal vite at jeg hører på. Ihjel. Samtidig ser jeg at det er to minutter til bussen går, så jeg stormer ned trappene og oppover gaten og rekker mirakuløst jobb ett minutt før tiden. Jeg jobber på en bar og mange rare skjebner velter inn i løpet av søndagskvelden. En gammel mann med blanke øyne sitter alene og ser sulten på de andre med selskap i lokalet. Underleppa beveger seg i utakt til Thriller-plata jeg har satt på spilleren. Overkroppen følger med.

Minutter etter klokken fire på natten setter jeg igjen en nøkkel i døra, vender den om og busser trøtt og sliten hjem til Majorstuen. Teknisk sett er det mandag, og jeg er lettet. Søndag er ikke min dag. På søndager har jeg frynsefjærene på; følelsene er kledd utenpå kroppen og hodet er overalt. Tidligere den dagen sminker jeg meg til en YouTube-film, og må starte på nytt med hele trynet fordi jeg ikke var forberedt på akkurat hvor vakkert det er å se en britisk beauty-guru gifte seg med sin store kjærlighet.

Derfor blir jeg ikke overrasket, men absolutt oppgitt og trøtt av å være meg, når jeg forstår at den første nøkkelen som ble satt i døra den kvelden fortsatt står igjen der. Fuck. Klokken er 04:25, jeg er to meter fra der nøkkelen min er, men bruker likevel to og en halv time på å komme meg dit. Konfliktsky bestemmer jeg meg for å la naboene mine sove uavbrutt. Jeg plasserer meg i hekken og trekker opp boken fra nettet mitt. Ironien er ikke til å komme bort ifra: jeg leser «Kan jeg bli med deg hjem» av Marie Aubert den natten. For de få morgenfuglene som passerer meg i disse timene er jeg et absurd syn. Her har jeg liksom plassert meg med boken min. Personlig er timingen slående. For det finnes visst like vimsete personer som meg der ute. De som famler og tryner og ikke alltid fikser hverdagens banaliteter. De finnes i Aubert sin novellesamling.

«Kan jeg bli med deg hjem» er en sosial samling av misfits, der damer som menn, voksne som barn, prøver å finne sin plass i en hverdag, i et forhold, i en familie, som ikke går helt opp. De er malplasserte, feige, humørfylte, sårbare og uberegnelige. I tro tradisjon står Auberts novelle-karakterer til sin sjangers mentalitet: det er ikke alltid så lett å si det som det er. Derfor er det enklere for Johan, på adoptivtur til Sør-Amerika, å la en mindreårig jente suge han på et utested, enn å si til kjæresten at han ikke er klar for å få et barn med henne. Derfor er det enklere for Nora å late som hun er gravid, enn å si til John at hun kunne tenke seg å ha han permanent i livet sitt. Derfor er det enklere for ungdomsjenta å bryte seg inn i nabohuset og kline med gutter midt på natta, enn å si til moren at hun ikke forstår hvorfor faren flytter ut.

Det var seint på natta, men jeg kjente meg verken trøtt eller full. Han var myk i øynene, alt var mykt, åpent. Du er så kul, sa han da vi hadde lagt oss. Du er den kuleste dama jeg har møtt. Hele uka var jeg for oppspilt til å sove, jeg var skjelvende og liksom på gråten. Jeg tenker at det var kjærligheten. Det ordet. Jeg gikk liksom rundt og holdt det mellom hendene. Sånn så det ut.

– Utrolig kul dame, s. 95

I et ønske om å bevege seg på minste motstand vei, blir Auberts karakterer tvunget inn i de samtalene og konfrontasjonene de ikke ønsker å ta. De samtalene som røyker ut den ubehagelige sannheten, og som gjør dem fortvilet, skamfulle og avviste. I avstanden, i alt som ikke blir sagt, ligger beskrivelsene som både er verdig en håndflate i ansiktet, og et gjenkjennelige smil om munnen som leser: vi har alle vært der. For Auberts noveller virker, og med sitt tydelige, ærlige språk viser hun modeller fra virkeligheten, ikke fordi de er å finne i Auberts innerste eller ytterste sirkel, men fordi de fleste av oss, er litt som Auberts karakterer, en eller annen gang i livet. I sin alminnelighet vender historiene seg innover, og jeg innbiller meg at karakterene like fremt kan låse seg ut av huset og sitte lesende i hekken, som at jeg kan hoppe naivt og godtroende inn i et kjærlighetsforhold som ikke har en fremtid.

I lesningen av Auberts novellesamling lurer jeg likevel på hvor tett min leseopplevelse og påfallende entusiasme er knyttet til at jeg er i tyveårene. Det å møte mennesker og situasjoner på skammelig, klumsete vis har naturligvis ingen øvrig aldersgrense. Likevel, som en slags sjarmerende realist, skriver Aubert gjennom livets hverdagslige flauser frem noe grunnleggende om [for det meste] unge voksne som ikke finner fotfeste. Her holder usikkerheten og rastløsheten i spakene. I selskap med frittalende og ironiserende stemmer som Lena Dunham eller Agnes Ravatn her til lands, er Auberts novellesamling å finne i ironigenerasjonens kollektiv.

Positive, healthy, loving relationships in your twenties… I don’t know if anyone would disagree with it: I think they’re the exception, not the norm. People are either playing house really aggressively because they’re scared of what an uncertain time it is, or they’re avoiding commitment altogether.

– Lena Dunham

At jeg selv er på et sted i livet der jeg heller i tide enn i utide låser meg ut av leiligheten, finner kebabtallerkener i sofaen eller glemmer å skifte lyspærer på en måned, gjør at jeg finner samtlige noveller svært tilgjengelige og underholdende på egen bekostning. I lesningen av Auberts noveller håper jeg likevel at jeg aldri kommer til et sted hvor disse novellene virker fjernt fra eget liv. For ingenting er vel så vanskelig å sortere som dette lille, rare livet. Og fint er det.

Vil du høre mer om Kan jeg bli med deg hjem, kom på BokTorsdags «Leselista: Høstens beste bøker», torsdag 17. november på Chateau Neuf, biblioteket!