Vi mennesker er skrudd sammen på måter som gjør at vi handler av erfaring. Vi trekkes også mot det vi er vant til fra tidligere, enten det har vært og fortsetter å være godt eller dårlig for en. Erfaring skaper forventning, og våre forventninger forteller oss selv og andre om hvilket forhold vi har til verdenen og samfunnet vi lever i.

Vi som skriver, blir vant med tiden til å bruke én penn. Når vi har skrevet oss langt nok inn i ordjungelen, har vi beveget oss langt unna tanken om å utvikle et overblikk over egne tekster. Vi slutter å være kritiske til oss selv som skribenter. Hvert nye år sier vi at vi begynner med blanke ark igjen. For oss som skriver, gjelder det både billedlig og bokstavelig.

En haug med tomme sider venter på å bli skrevet på, og det vi fyller dem med, er gjerne det vi gjennomgår på det året som har gjort seg gjeldende.

Som privatpersoner vet vi ennå ingenting om hva vi kan vente oss i 2017. Siden alt er så uklart, er det lett å gjøre seg opp tanker om hvordan vi vil at det skal gå. Det har jeg gjort når det gjelder skrivingen, og jeg er glad jeg gjorde det. Jeg har nemlig kommet frem til at jeg har forvillet meg inn på et spor der jeg gjør egne erfaringer så store at jeg får det til å se ut som at det som er selvopplevd, er kimen til hele den norske folkeånden.

Vi forholder oss til informasjon fra ulike typer kilder hver eneste dag. Hovedskillet går mellom institusjoner eller offentlige personer og privatpersoner. Jeg har gått lenge nå med et ønske om at flere i mine vennekretser forholder seg mer kritiske til mediene enn de gjør i dag. Når jeg skriver medier, sikter jeg ikke bare til avisene, men også filmer, serier og reklamer.

Senere dette året vil jeg skrive om hvordan mediene bidrar til å opprettholde forestillinger om kjønn, og hva konsekvensene av utbredelsen av disse forestillingene kan være. I senere tid har jeg imidlertid fundert mer over hvorvidt vi makter å være kritiske til oss selv i måten vi behandler informasjonen vi får fra våre nærmeste, på. I meg selv har jeg oppdaget en tendens til å definere hele det norske samfunnet ut fra de negative tenkemåtene til noen av menneskene jeg omgås. Så å si alt jeg skriver, begynner med en samtale som ikke startet fordi jeg trengte noe å skrive om, men fordi mine venner og jeg samlet oss rundt samme bord og lot samtalen gå. Men skal jeg bruke noe av det jeg snakker med disse om, i tekst, er jeg nødt for å forholde meg til informasjonen som det den er: en samtale blant venner. Som tekst har den samme funksjon som en anekdote.

Be the change you want to see. I 2017 vil jeg ikke være den som hauser opp bruddstykker fra eget liv til utvetydige signaler om hvilken (gal) retning det norske samfunnet er på vei i.

Jeg ønsker blant annet å skille enda tydeligere mellom informasjonen jeg får fra de ulike gruppene av informasjonskilder som jeg forholder meg til i min hverdag. At en av mine venner viser mangel på engasjement når det kommer til å hjelpe flyktninger, for eksempel, kan ikke tolkes som at det er en del av den norske folkeånden å ikke ville hjelpe mennesker som har det verre enn oss.

Sannheten jeg har vansker med å svelge, er at jeg har vektlagt den negative informasjonen jeg sitter på, når jeg har vurdert de norske forholdene i et større bilde. Arkene jeg har foran meg, de det nye året har gitt meg, har ikke vært blanke så lenge jeg har hatt dem foran meg. De ble farget av mine forventninger allerede i det øyeblikket jeg fikk dem.

Dette året vil jeg bruke til å male over med farger jeg, når sant skal sies, ikke er vant til å bruke.