For et par uker siden fikk Bob Dylan nobelprisen i litteratur, og jeg skjønte ingenting. «Endelig!», skrev samtlige medier. «[H]elt fantastisk», siterer Dagbladet Fredrik Wanderup, og følger opp med John Erik Riley som «mener prisen var helt på sin plass». «Bob Dylans tekster kan fint leses fritt, men de fungerer enda bedre i det forsterkende kompaniskapet av melodi, tekst og den stemmen», skrev kulturjournalist i Aftenposten, Robert Hoftun Gjestad. Men er det ikke nettopp melodien i det litterære språket og den tause stemmen i litteraturen, nobelprisen skal belyse? Skal låtskrivere som allerede når ut til tusener på tusener av folk fra en opplyst scene, kunne motta denne prisen?
For meg er Bob Dylan musiker, ikke forfatter, og jeg tør å påstå at dette ikke bare gjelder meg. Han har fine tekster – for all del – og har sikkert inspirert mange, både musikere og lyrikere, men tekstene hans står ikke alene, de står sammen med musikken og treffer dermed sitt publikum gjennom en annen kanal enn det den renskårne litteraturen gjør. «Dylan får Nobels litteraturpris for å ha skapt nye poetiske uttrykk innenfor amerikansk sangtradisjon», sa Sara Danius da hun offentliggjorde vinneren. Sangtradisjon. Å gi litteraturprisen til Bob Dylan er, for meg, litt som å gi Jon Fosse en Grammy fordi han har så god rytme i språket.
Nobelkomiteens valg reiser spørsmålet om hva litteratur egentlig er. VG’s musikkanmelder Morten Ståle Nilsen mener at «prisen viser at også sunget tekst er tekst». Dette er jeg helt enig i, men hadde Bob Dylan fått prisen hvis tekstene var utgitt uavhengig av musikken? Det er ikke vits å spekulere i dette, men jeg mener at litteraturprisen bør gå til den stille litteraturen som sårt trenger priser og omtaler og kritikk for å høres. Jeg hadde verken oppdaget Alice Munro, Gabriel Garcia Márquez, eller Herta Müller, hadde det ikke vært for nobelprisen i litteratur. Den er en nærmest uunnværlig bidragsyter til å gjøre litteraturen dynamisk, og legger et essensielt grunnlag for oversettelser, som i mine øyne er svært viktig for å oppdage litterære stemmer fra andre deler av verden. Stemmen til Dylan kan man høre overalt.
Sangtekster er for meg en annen kunstform, det er ikke nødvendigvis det poetiske språket i tekstene som berører oss når det gjelder musikk, og heller ikke tekstenes innhold. «Kanskje betyr dette at Svenska Akademien ønsker å utvide feltet», uttalte litteraturkritiker Leif Ekle til NRK. Men hva er vitsen med å utvide et felt som allerede er enormt? Som om det ikke er nok mennesker i verden som skriver. Som om det ikke er mer enn nok litteratur som aldri vil leses av oss fordi vi ikke kjenner til den. Hvis Svenska Akademien savner å dele ut en nobelpris i musikk eller i kunst generelt, får de skylde på Alfred Nobel som av uvisse årsaker lot være å testamentere pengene sine til en slik pris. Eventuelt kan de opprette en ny priskategori. Eller hva Dylan? Men Dylan er på turné, Dylan hakke tid til å svare, Dylan hakke tid til å takke for å ha mottatt verdens viktigste litteraturpris, Dylan har allerede sitt navn, sitt publikum og sanger som skal synges fra scenen.
Vil du høre hva Erling Aadland, Elisabeth Eide, Gabi Gleichmann og Marius Lien synes om årets nobelpris i litteratur, kom på debatten «Litt Bob-Bob» torsdag 27. oktober kl. 18 på Chateau Neuf.
Jøden Robert Allen Zimmerman har bl.a. gitt oss «The neighbourhood bully» – en støtteerklæring til Israel. På 70-tallet var boken «The late great planet earth» skrevet av Hal Lindsey en populær bok – særlig i de evangeliske kretser. Innholdet er likt det Dylan framfører – Sovjet og Kina vil kjempe mot lilleputten Israel i et nært forestående Armageddon. Verdens begivenheter har ut fra religion og ideologi i høyeste grad med Gud å gjøre.
Dylan hadde vokst opp i en familie og et miljø som ga han god kjenneskap til de hebraiske tekster. I Hibbing, Minnesota, var hans foreldre med i det lokale Hadassah – en sionist organsisasjon for kvinner og B’nai B’rith – oversatt fra hebraisk – «The children of the covenant»; en gammel jødisk organisasjon –
https://en.wikipedia.org/wiki/B%27nai_B%27rith
Dylan ble som mange av oss andre sendt på leir i løpet av sommeren. Hans reisemål var Webster, Wisconsin – hvor han var med på Herzl Camp – en leir med et sionistisk innhold. Dylan besøkte Israel tidlig på 70-tallet.
Det er grunn til å anta at Dylan – med sin omvendelse – gjorde mer som oss ikke-jøder – tok Israel inn i en helhetlig bibelsk kontekst som ender i det nye Jerusalem enn å følge det politiske hovedspor som var mer sekulært enn vi liker å anta i sionistbevegelsene – eksempelvis – nasjonalsangen «Hatikvah» (håp) er i sitt språk sekulært – med sitt utspring fra First Zionist Congress i 1897 – her er hverken Gud, Abraham, Moses eller Thorah nevnt. Den sionist jødiske folkesangen «Hava Nagila» er også i sin språkdrakt å anse som sekulær.
Dylan endte aldri opp som en talsmann for den sekulære sionismen. Han har et dypere blikk. Som Kvalvaag nevner så har han blikket i Åpenbaringen ( som mang en troende har) når verdens fremtid skal forklares – i samtale med Kurt Loder i Rolling Stone sa han bl.a. dette – Loder spør Dylan om han synes landets jøder skal støtte mer opp om Israel i en nåtidskontekt – Dylan svarer: «You’re making it specific to what’s going on today. But what’s going on today isn’t gonna last, you know? The battle of Armageddon is specifically spelled out: where it will be fought and, if you wanna get technical, when it will be fought. And the battle of Armageddon definitely will be fought in the Middle East.”
«Neighbourhood bully» er et spor på albumet «Infidels». På innercovered er det et bilde av Dylan der han kneler på Oljeberget. Profeten Sakarias profeterte at Herren – i personen Messias – ville stå på Oljeberget under de kommende kamper på Armageddon. Ikke bare ville Gud redde sitt folk, men Han ville komme med alle de hellige ( se de siste detaljerte endetidsprofetier hos denne profeten).
Dylan har en svigersønn som er sionist – Peter Himmelman – som bl.a. har levert denne – «Maximum restraint»
https://www.youtube.com/watch?v=rpxywkSeu0g
Vi ser nå at Dylan tilsynelatende er lite interessert i sin kommende Nobel. En annen grunntone i Dylan er anarkisten. Ja, kanskje det nærmeste vi kommer en subjektiv identitet er – kristen anarkist. Han er ikke overvettes interessert i – eller ikke? – regjeringer og menn i posisjoner – valg – lover – og politiske utspill som også kommer fra de som vil Israel ille.
Dylan ser ikke den kristne tro som en erstatning for jødisk – han ser det som et fullkomment påfyll. Albumet «Saved» 1980 hadde denne teksten fra Jeremia 31:31 på innercoveret: «Se , dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels og Judas hus.» Her har Dylan lagt inn et bibelvers som bygger bro mellom GT og NT – mellom jødedommen og kristendommen.
Jeg er ingen litteraturviter, men kan ikke skjønne annet enn at ditt resonnement bommer ganske grundig. Er ikke sangen den aller første og mest brukte av alle former litteratur, fremført med melodi og rytme før menneskene hadde noe skriftspråk til å ta vare på teksten – fra de eldste former for teater og drama til dagens og gårsdagens visesangere? Er ikke Evert Taube og Alf Prøysen like store lyrikere som Andre Bjerke og Gustav Frøding – sistnevntes dikt er jo også blant de mest folkekjære i vårt naboland? Saken er vel heller at det har oppstått et kunstig skille mellom sangtekster og lyrikk – litt på samme måte som det har oppstått kunstige skiller mellom genre av litteratur – noe som i sin tid dforhindret at Astrid Lindgren, kanskje en av de mest opplagte Nobelpriskandidatyene i litteratur – aldri fikk den. Nei, det relevante skillet går mellom god og dårlig tekst – gjerne grensesprengende og for de få – hvis det er godt begrunnet – eller like gjerne folkekjær og mer eller mindre begripelig for oss uvitende elskere av såvel Bob Dylan som av Dylan Thomas.
Hm – her var det vissst ikke mulig å redigere/korrigere i etterkant. Fullt så håpløs i ortografi som jeg her framstår er jeg heldigvis ikke – det bare virker sånn.
Hei Johnny, musikk er for meg en annen sjanger enn litteratur. Jeg hører på musikk og leser litteratur. Selvfølgelig finnes det gråsoner, jeg er stor fan av slampoesi for eksempel. Men når det kommer til litteraturprisen, og det er så mange i verden som skriver, skulle jeg ønske det var den leste litteraturen som vant.