Spørsmålet om hva sannhet er, kan sies å være ekstra relevant når vi nå har hørt mye om fenomenet det post-faktuelle samfunn. Sannhet spiller en fundamental rolle i stort sett alle vitenskaper og i dagliglivet. Allikevel er sannhet noe som ofte er antatt, heller enn at det er klart definert. Selv i filosofien virker konseptet ofte å være tatt for gitt.

To sentrale problemstillinger i filosofi er, 1) hva sannhet egentlig er, og 2) hva som gjør sannheter sanne? Er det i det hele tatt viktig å spørre hva sannhet faktisk er, hvis det ikke stiller oss overfor vansker å ikke ha en klar definisjon?

Vitenskap anses ofte som å ha som mål å avdekke noe som er sant om verden og historien. Et av de store målene i etikken er å si hvilke handlinger som er rette eller gale, men for å finne ut av dette, er det nødvendig med et grunnleggende konsept av sannhet. Også i journalistikken er vi avhengig av sannhet, i det at man prøver å formidle (forhåpentligvis) noe som er sant om virkeligheten. Hvis vi ikke kan si at vi vet hva sannhet er, eller at det viser seg at vår oppfatning om sannhet ikke stemmer, hva skjer da med vitenskap, etikk og andre kunnskapssøkende eller formidlende aktiviteter? Sannhet er vanligvis antatt å være en bestanddel eller element i hva kunnskap er.

Kanskje står vårt kunnskapsbegrep i fare hvis vi ikke vet hva sannhet er?

En av de mest kjente teoriene om sannhetens natur er kjent som korrespondanseteorien. Det er kanskje ikke kontroversielt å si at denne posisjonen ligner, eller bygger på vår hverdagslige oppfatning av hva sannhet er, og hva det vil si at noe er sant. Den hevder at oppfatninger er sanne gitt at det finnes noe, for eksempel fakta eller saksforhold, som korresponderer med oppfatningen.

Et av hovedargumentene for korrespondanseteorien om sannhet er at den er åpenbar. René Descartes skal ha sagt «I have never had any doubts about truth, because it seems a notion so transcendentally clear that nobody can be ignorant of it…the word ‘truth’, in the strict sense, denotes the conformity of thought with its object». Teorien fikk heller ikke navnet sitt før nokså nylig. Argumenter som taler for teorien er også av ganske ny dato, selv om utsagn som ligner på en korrespondanseteori om sannhet kan spores tilbake til antikken.

Det er derfor kanskje ikke så rart at Immanuel Kant sa “The nominal definition of truth, that it is the agreement of [a cognition] with its object, is assumed as granted».

Allikevel har det kommet flere konkurrerende posisjoner i hvert fall de siste 100-årene som har gjort at korrespondanseteorien har blitt utfordret. En utfordring av erkjennelsesteoretisk karakter, er hvordan kan vi vite at ordene i et utsagn representerer virkeligheten på en korrekt måte. Man tenker seg også vanligvis at det som utsagn korresponderer med, er fakta om den naturlige verden, men hvilken plass har moralske fakta i den naturlige verden? Dette gjør at moralske utsagn er enten 1) falske 2) ikke gjenstand for å være sanne eller falske, men mer som følelsesutbrudd som «boo!», 3) reduktive, for eksempel at moralske sannheter korresponderer til biologiske sannheter, eller til slutt 4) godta utfordringen, og medgi at det finnes flere former for sannhet.

Alle de fire forskjellige måtene å svare på utfordringen er kontroversielle, og man kan kanskje si at dette er et steg vekk fra hvordan vi til dagligdags ser på sannhet og sannhet om moralitet. Om korrespondanseteorien kan reddes, eller om alternative teorier som koherens teorien om sannhet, eller pragmatisme er bedre alternativer, er ikke dommen inne på enda.

Det kan likevel synes som at spørsmålet om sannhetens natur igjennom historien på mange måter har vært tatt litt for gitt.

Mye innen filosofi har enten handlet indirekte om sannhet eller impliserer noe om sannhet, heller enn å ha vært i det analytiske søkelyset. Er spørsmålet om sannhet egentlig viktig, eller er sannhet et primitivt konsept som egentlig ikke trenger videre forklaring?

Dette er noen av spørsmålene vi vil undersøke videre i Kulturutvalgets Akademisk vorspiel 20. januar kl. 18 med filosofene Bjørn Torgrim Ramberg og Solveig Aasen. Vel møtt!