(Spoileralert for hele filmen. Eller, du kan se vekk fra denne advarselen siden vi antar du ikke er målgruppen til filmen, men heller de som bruker den som punchline i vitsene deres.)

Det var en kald fredagskveld med nysnø på bakken da Joakim og jeg, begge litteraturstudenter og medlemmer i Kulturutvalget, bega oss mot Colosseum for å bevitne årets romantiske storsatsing: Fifty Shades Darker. Greys hete blikk fra plakaten over kinoinngangen gjorde at vi beholdt varmen til vi kom inn.

Med popcorn kjøpt og notatblokker for hånd slo vi oss ned på første rad i en sal full av kvinner, kvinner og kjærestene som hadde blitt dratt med av kvinnene. Jeg vender meg mot Joakim og spør: «Tror du Christian Grey er oppkalt etter Dorian Gray?»

«Du, jeg har tenkt på det, og jeg tror teksten kan støtte en slik tolkning,» svarer han.

«Fifty shades of Gay?»

Vi er ikke fullstendig uvitende om fenomenet. Jeg har lest alle bøkene, men ikke sett filmene, mens Joakim har sett den første filmen to ganger. Litt moro må man likevel ha. Mens vi fniste, rullet reklamene før filmen. Det var en del standardsnutter som sikkert vises foran de fleste filmer, men også noen velplasserte reklamer fra Kondomeriet og et annet etablissement vi ikke kjente igjen navnet på, men som for øvrig hadde 20 % avslag på alle Fifty Shades-leketøy i disse dager. Etter reklamene fikk snurret seg ferdig og en kinovert ønsket alle velkommen til premiere på en av de store filmene for året, begynte endelig filmen.

Mye har blitt sagt, og mye skal sikkert sies om Fifty Shades of Grey-fenomenet. For med over 125 millioner bøker solgt er det en av de mestselgende bokseriene i verden. Det startet som en twilight-fanfiction, der hoggtennene er byttet ut med BDSM-sex, og ble etter hvert selvpublisert av forfatteren. Det usunne forholdet der kvinnen ikke har lov til å ha noen grenser for kjæresten sin er derimot bevart. Men der det i twilight kunne halvveis rettferdiggjøres med at den ene er en vampyr, er det i dette tilfellet bare seksuelle preferanser og misbruk som barn som skal rettferdiggjøre Christians handlinger mot Anastasia.

Alle ser det likevel ikke slik. Når Anastasia sender Christian en tekstmelding om at hun skal til New York med sjefen i forlaget hun jobber i, får hun raskt svar: The answer is NO er Christians umiddelbare reaksjon. Folk i salen ler av tekstutvekslingen som egentlig viser ganske direkte fram hvor kontrollerende Grey er. At Anastasias sjef på et senere punkt i filmen forsøker å voldta Anastasia, er et ganske upassende element som bare er der for å rettferdiggjøre Christians handlinger mot henne.

Så hva i all verden er det som gjør Christian til en attraktiv fyr, med dette tatt i betraktning? Når vi sitter i kinosalen tar det kort tid på å få svar. Det går ikke engang femten minutter før Christian har ansiktet mellom Anastias lår, og hun får absolutt oppfylt sine seksuelle begjær så mye hun vil. Anastasia Steele is a girl to envy. Det er ikke mange mainstream filmer der den kvinnelige hovedrollen blir gått ned på opptil flere ganger. Jamie Dornan er en konvensjonelt attraktiv hvit mann, selv om Joakim ble skuffet over castingvalget til eneren i serien.

”Det er noe med øynene, han ser ut som en sau.”

”Kanskje det er det som går for bedroom-eyes i Hollywood?”

Selv om det å forby en jobbreise er kontrollerende, er det ikke utenfor realistiske rammer som et vanlig par kan relatere seg til. Det virkelig store overtrampet Christian gjør er når han bestemmer seg for å kjøpe arbeidsplassen til kjæresten sin. Bare for å gjenta det: Han bestemmer seg for å kjøpe arbeidsplassen til kjæresten sin. Når hun senere tar dette opp avfeier han kritikken hennes. Hun tar da opp to ting hun ser på som problemer i forholdet deres. Det ene er selvsagt kjøpet av arbeidsplassen hennes, det andre er de grensene han har for hvor hun kan røre han på kroppen. Etter krangelen kommer to scener som er representative for hvordan forholdet deres fungerer. Han ber henne tegne opp hvor grensene hans er på brystet med leppestift. Scenen er sensuell og ender selvsagt med sex, uten at vi får noen løsning på det første problemet. Senere ber han henne viske ut leppestiftgrensen, og siden han godtar at hun går over hans fysiske grenser, blir kjøpet av arbeidsplassen og den massive overtrampen av hennes grenser indirekte legitimert, og vi hører aldri noe mer til det.

Christian utøver makt overfor Anastasia med pengebruken sin. Han vil tvinge henne til å motta gaver, han kjøper i overført betydning i form av bildene til vennen hennes, José, har tatt, og han kjøper arbeidsplassen og visker dermed ut alle grenser hun som individ har mulighet til å sette ovenfor han. Den skjødesløse pengebruken er også noe som både jeg og Joakim reagerer ganske sterkt på i løpet av filmen.

Er Norge egentlig klar for en mann som tjener 24 000 dollar i kvarteret?

Disse bøkene har noen gullkorn når det kommer til sitater. Et av dem er fra første boka når Anastasia fortsatt er så sjenert at hun rødmer av tanken på sex: ”I feel the color in my cheeks rising again. I must be the color of the communist manifesto.” Men det er ikke mye kommunistisk eller sosialistisk tankegang i bøkene eller filmen. Kapitalismen, materialismen og dekadansen nærmest oser ut av hver scene Christian opptrer i. I denne filmen er kroneksemplet på dette maskeradeballet og veldedighetsauksjonen. Etter at Anastasia magisk kommer seg inn i en designerkjole hun aldri har prøvd, og med en maske som passer like pent over øynene som et silkebånd senere kommer til å gjøre, glir paret inn i et venetiansk karneval. Men der de gamle karnevalene var til for å snu opp ned på rigide samfunnsroller er det her bare plass til en overklasse som kan bruke penger på å vise fram at de er så rike at de kan hjelpe de fattige. Spørsmålet om et norsk publikum faktisk er klar for filmer som fifty shades-trilogien går kanskje mindre på BDSM-sexen (som for øvrig er ganske tam) og mer på hvor godt vi takler rå kapitalisme og rikdom som blir slengt i fleisen på oss. Når et av de kjæreste bildene vi har er Kong Olav på trikken, blir en Christian Grey som blir utilpass i dagligvarehandelen Anastasia drar han med til litt for fjernt.

Joakim kan ikke hjelpe for at han oppfatter filmen som ironisk. Det er som om den parodierer seg selv. Årsaken, tror han, er den vide forskjellen i referanserammer mellom et norsk og et amerikansk publikum. Han synes derfor det er uklart hvordan filmen skal oppfattes.

Riktignok samler nordmenn seg i hopetall for å se filmene, men hvor heldig er egentlig utfallet av å importere Fifty Shades-serien til norske kinoer?

Jeg er ikke helt enig i det ironiske aspektet, men ser heller på filmen som en ønskedrøm, fullstendig virkelighetsfjern, men med en stor appell. Anastasia får penger, klær og sex uten å måtte jobbe særlig hardt for det, samtidig som hun får være en uavhengig kvinne som sparker sin potensielle voldtektsmann i ballene, og får en toppstilling i drømmebransjen sin like etter at hun er ferdig på college. Hun får være både uskyldig, en som aldri har hatt sex før hun møtte drømmemannen, og utfolde seg seksuelt til det ytterste. Denne dualiteten blir forent i Edvard Munchs Madonna som henger på veggen i soverommet ser anerkjennende på Anastasianår hun har sex.

Vi har delte meninger, men det som er sikkert, er at kinoene tjener gode penger på filmene. Kanskje ikke 24 000 dollar i kvarteret, men nok til å overleve et tiår til. Filmen som et kreativt produkt, derimot, og ikke som et kommersielt lappeteppe som frir til sitt kvinnelige publikum, er manglende.

Den er estetisk vakker, med pene mennesker, dyre kjoler og dresser, og et fantastisk Nord-Amerikansk landskap som innimellom får lov til utfolde seg på lerretet. Det er også noen ganske greie, (om ikke særlig subtile) symbolske gester med sigaretter som har gitt Christian arr han bærer med seg resten av livet, og skurken som brenner fjeset hans ut av et bildet med en sigarettstump. En annen gest er hvordan Anastasia både symbolsk og bokstavelig vasker bort grensene mellom dem når hun fjerner lepestiften fra brystet hans. Som sagt er det grenseløse forholdet ganske usunt, men det er likevel gode visuelle signaler. Men kompetente filmskapere kan ikke redde dårlig plott, usunne forhold og klein dialog. Replikkene framføres så dønn alvorlig at det passer stemningen i filmen, men også blir latterlig med en oppstyltet dialog som selv skuespillerne virker klar over er unaturlig. Plottet er usammenhengende, og i stedet for en godt vevd historie er det bare flere elementer slengt sammen som bidrar til dramatikk uten at det er rettferdiggjort fra narrativet sin side, eller bygd opp på noen måte. Og når ingen av disse elementene fungerer blir det eneste man egentlig kan fokusere på, det usunne forholdet mellom Christian Grey og Anastasia Steele.

Rulleteksten overtar og lysene blir slått på. Vi er endelig befridd fra filmens lenker og ser frem mot at Anastasia blir freed fra Christians grep i tredje film i serien. Det ser for øvrig dystert ut, da teaseren etter rulleteksten indikerer at Christian kommer til å øke eierskapstrangen sin til det ytterste med bryllupet.

Det eneste vi kan anbefale ved denne filmen er at den bør sees med en venn. Du trenger noen å le sammen med på feil tidspunkt og klage til når hovedpersonene beveger seg inn et forhold når stormfulle høyder.