«Dette er en fiksjonsfortelling. Alle referanser til historiske hendelser, faktiske institusjoner, steder eller personer er brukt for å skape et fiktivt univers»

Før Historie om et ekteskap i det hele tatt har begynt, helgarderer Gulliksen seg fra enhver parallell som måtte trekkes mellom hans egne ekteskap og ruinene av hans fiktive parforhold. Med mindre forbeholdet kommer av det Knauske jegets forbannelse, må det være fordi historien faktisk oppleves som svært ekte. Slik Gulliksen i romanen «hjelpesløst binder den som blir forlatt til den som forlater», binder han leseren til det såreste og kanskje mest allmenne i vår tilværelse: å miste seg selv i noen, og så miste det.

«Hun kan ikke huske hvordan ansiktet mitt fulgte henne, hvor ufravendt og åpen jeg var. Hun vet at det må ha vært sånn, at hun ble sett på, velvillig, helt åpen, beundret, forelsket. Men hun husker ikke hvordan det var å leve foran det blikket, det ansiktet»

Historie om et ekteskap handler om livet før og etter den store kjærligheten, i en rekke av potensielt mange store kjærligheter. Den handler om hvordan kjærlighet aldri kan kalkuleres fordi den alltid vil være tilfeldig og øyeblikkelig, uansett hvor næringsrik eller utslettende den måtte oppleves. Gulliksen fører pennen som en moderne Victorinox-kniv rett gjennom mannen i forholdet. Ektemannen, såret til bristepunktet, gjør selv den håpløse romantikeren i meg redd for å binde seg.

Ordene til Gulliksen smaker ikke godt i munnen, men det gjør romanen likevel ikke uspiselig. For heldigvis har ikke litteraturen som hensikt å servere leseren det beste på menyen.

«Jeg beveget meg i henne, hun hørte seg selv puste og hun hørte meg si at jeg så ham for meg, ryggen hans, ryggen hans oppå henne. Jeg sa at jeg visste det kom til å skje, det måtte jo skje, ingen vei utenom, en dag kom hun til å ligge som hun lå nå, på ryggen i sengen med ham oppå seg. Hun hørte meg si at jeg skulle ønske jeg kunne være der da, at jeg kunne sett henne da, sett hendene hennes på den nakne ryggen hans mens han lå oppå henne»

Kona Timmy og ektemannen Jon finner hverandre mens de begge er i et forhold. Styrt av en lidenskap så sterk at den nesten virker utenfor deres egen kontroll, går de fra sine tidligere liv for å skape et nytt og tilsynelatende bedre liv sammen. De danner seg et typisk norsk hjem: et velstående et, der to ambisiøse mennesker blir foreldre til to små gutter. De har et vilt og grådig sexliv, over gjennomsnittet gode jobber og har samtaler som vitner om urokkelig kjærlighet. Den dagen alt er borte, begynner romanen. Som et tilbakeblikk forsøker Jon på hjerteskjærende vis å fortelle historien om deres ekteskap, slik den må ha vært for henne.

Romanen heter likevel ikke historien om et ekteskap, men «Historie om et ekteskap». Bak fortellingen om Timmy og Jon reiser det seg nemlig høye søyler av statistiske dimensjoner. Det er derfor ikke Jons fantasier om konas hypotetiske utroskap som er det mest ubehagelige ved boka, men heller det at det mest sannsynlig kommer til å skje meg også.

 «I mange år senere skulle jeg gjenkalle den setningen, og stemmen den ble uttalt med, så full av opphisset støtvis luft, aggressive, krenkende og fortvilt støt av luft, jeg kjente hikstene i pusten hennes gjennom det hun sa, hun brukte den lufta hun hadde igjen der og da til å skyve presist avveide lyder mot meg som hun ville ramme meg med … Jeg kom til å oppleve det, jeg kom til å bli gått fra, jeg også»

Det er ikke noe nytt at Gulliksen er glad i kropp. Kropp og seksualitet er hans viktigste identitetsmarkører, og det kommer like godt til syne i Historie om et ekteskap som i forgjengerne Tjuendededagen og Bøyde knær. Kanskje er det fordi kroppen svarer umiddelbart, den er spontan og ærlig, mens tankene nesten alltid vil være meditative og redigerte? Det er i alle fall effekten som fremkalles når Gulliksens skildrer kroppen. Jeg tør påstå at få kan skrive så tilstedeværende og billedlig om både kroppslig kontakt og intimitet som han, selv når den er fiendtlig og frastøtende.

Gulliksen skriver frem et forhold som er verdt å tro på, men som ikke kan leve etter garantien «lykkelig i alle sine dager». Jeg opplever romanens prosjekt som en fortelling om allminnelig, moderne kjærlighet. Alle forhold, uansett hvor gode de er, kan rakne. Når Jon derfor tidvis beskriver forholdet som en klagende, søkende og ensom tilværelse faller romanens budskap. Fremstillingen slår ben under hele spenningen: Hvorfor gikk det så galt? De hadde det jo så bra? Det jeg oppfatter som Jons desillusjon av ekteskapet får likevel såpass lite albuerom at det virker malplassert, overflødig og bent frem uærlig.

«Vi dro på ferie, feiret bursdager og jul, vi la oss inntil hverandre om kvelden og hjalp hverandre ut om morgenen for å gjøre livet til noe mer enn bare å holde ut. Vi berørte hverandre lett eller grådig, vi fantaserte sammen om alt som kunne komme av uventede intime gleder – vi opprettholdt en uopphørlig flørt med hverandre, for om mulig å forskjønne livet vårt. Hva skulle vi ellers ha gjort?»

 Det som der imot fungerer gjennomgående godt er at historien fortelles fra et annet perspektiv enn hans eget. Selv om romanen egentlig bare er en reise i Jons tristesse, blir det en fortelling om en type medmenneskelighet som beveger seg langt utenfor hans eget hode. Dette driver fortellingen videre, den griper leseren og gjør deg nysgjerrig. Gulliksen gjør meg raskt «emosjonelt investert». Jeg trosser klumpen både i magen og i halsen for å lese videre på den historien jeg allerede vet slutten på.

Sånn sett er det en dårlig investering, for den emosjonelle gevinsten kommer aldri. Det gjør like vondt hele veien. Det gjør vondt når han destruktivt fantaserer om Timmy med en annen. Det gjør vondt når han begynner å leve livet sitt gjennom hennes ambisjoner. Det gjør vondt når han tviholder på kjærligheten, mens hun blir en fremmed. Men, til tross for at følelsene ikke oppnår klimakset, gjør leseren i meg det. Gulliksen skriver på en måte som får meg til å tro at jeg har opplevd det hele selv, og det er ubehagelig forlokkende. Men skal du på bryllupsreise i nærmeste fremtid, ville jeg latt boken stå trygt igjen i bokhyllen hjemme.

 «Emosjonell bagasje transporteres raskere enn lyd mellom levende kropper, og hun trenger ikke se på ansiktet mitt engang for å kjenne at dette ikke er greit, at det ikke går bra»