Hva får du når du krysser et 500-sider langt essay med en gangesterthriller? Stein Sørensens debutroman 4 prøver å gjøre akkurat det, spenning og fart møter digresjoner og tankeeksperimenter. Resultatet er sånn passe, etter en treg start kommer en god actionroman i gang.

4 handler om Juss-studenten Kyrre og hans A4-liv med en litt kjedelig og idealistisk kjæreste i et lite gult hus på Oslos vestkant. Dit kommer barndomskompisen Øivind på besøk. Han er politimann på jakt etter en tidligere venn av dem. Dette blir begynnelsen på historien hvor hovedpersonen blir viklet inn i et kriminelt nettverk han verken klarer, eller prøver veldig hardt, å bryte ut av. Det relativt typiske gangsterplottet legger grunnlaget. Men, good guy goes bad tropen blir i Sørensens roman akkompagnert av den (kanskje i overkant) kunnskapsrike Kyrres essayistiske tankeprosesser.

Her blir tittelen på boken, 4, relevant. Tallet fire går igjen i boken og knytter den på mange måter sammen, om tilsynelatende tilfeldig. Spesielt tankeprosessene er ofte motivert av tallet fire. Det spenner fra de fire naturelementene til de fire stadiene av seksuell samkvem, boken er selvsagt også delt inn i fire. Det skaper en rød tråd gjennom romanen, men en blir tidvis mer fascinert av hvordan forfatter Sørensen har kommet frem til informasjonen enn imponert over hovedpersonens resoneringsevne. Leseren lærer etter hvert at ikke bare er Kyrre supersmart, han er også fryktelig provosert. Hans sinne mot det dumsnille og gjennomført hyklerske sosialkapitalistiske samfunnet virker på mange måter å være motivasjonen til fortellingen. «Middelklassen og borgerskapet var per definisjon dobbeltmoralsk i mine øyne … dette irriterte meg sterkt i ungdommen, og det irriterer meg den dag i dag». Dette kan virke til å skulle motivere en slags Robin Hood logikk, korrupsjon og pengegriskhet hos ransofferet gjør det på en måte greit.

Et av hovedproblemene i romanen er at karakteren Kyrre er veldig vag. Leseren blir kjent med Kyrres imponerende resoneringsevne og enorme kunnskap, men blir aldri helt klar over hvem Kyrre er. Krisekatalysatoren Arfan forstår at Kyrre er «hva Jung kaller en shapeshifter. En figur uten fast skikkelse. En som endrer seg konstant og utsetter folk rundt seg for en permanent instabilitet». Og dette passer i god grad med Kyrres beskrivelser av seg selv, eller nettopp inkonsekvensen. Slik får vi uttalelsene «Slik var ikke min skjebne, jeg hadde full kontroll» og «hva var det jeg drev med? Jeg var ute av kontroll» to sider fra hverandre. Dette kan være et interessant grep av forteller for å portrettere menneskets ubesluttsomhet og selvnarreri, men Kyrre er aldri villig til å innrømme at han ikke selv vet best. Gang på gang blir Kyrre referert til som A4, både av seg selv og andre. Det er faktisk derfor han blir viklet inn i det kriminelle miljøet: han ser jo ikke kriminell ut. Kyrre klarer aldri å si nei til noe, det som begynner med å akseptere en linje kokain ender med drapsforsøk og ran, noe leseren for øvrig blir informert om allerede i rammefortellingen. Han vet liksom både bedre og ikke, helt samtidig og veksler derfor mellom å være en fandenivoldsk rebell og «et offer i det dominospillet der Satan setter opp brikkene».

Romanen lider av å ha en hovedperson som skal dra historien, men som en aldri får helt grep på. Både motivasjon og sannsynelighetskravet glipper innimellom. Det selvbiografiske aspektet av romanen kan kanskje forklare dette. Stein Sørensen har uttalt at romanen på ingen måte er basert på hans eget liv, men at romanen er en utforskning av hva som hadde skjedd om han selv havnet i disse situasjonene. Kyrre er Sørensens eget mellomnavn, og mange av karakterene bærer preg av forfatteren. Det virker som om Sørensen kan ha gått i ei felle. Han kjenner seg selv litt for godt, og projiserer bildet inn i romanen. Men, selv er Sørensen kanskje klar over karakterens motivasjon, hvordan og hvorfor Kyrre tenker som han gjør, forblir det uklart for leseren. Karakterportrettene i romanen er kanskje dens fremste svakhet, i tillegg til tidvis litt klisjefylt og uforståelig språk. Fra superbaben Hildegunn, til gangsterkjæresten hennes Arfan til Kyrres egen samboer Lucie er karakterportrettene basert på troper og tomme klisjeer leseren ikke helt kjøper. Dialogene er ofte unaturlige, språket er definitivt best når vi får det gjennom Kyrre.

Essay-møter-gangsterthriller. Hvordan går det? 4 er, når alt kommer til alt, en plott-basert roman. Noe en ikke skulle tro når de første par hundre sidene er sentrert rundt Kyrre og hans refleksjoner. Dette blir en del av romanens hovedproblem. Essaysjangeren er Sørensens, og det skinner ganske tydelig gjennom at mye av essayene ikke vokser organisk ut av romanplottet. Fortelleren har mye å si om det meste, og det blir, mer eller mindre vellykket, knyttet inn i hovedpersonens liv. Dette dominerer de første tre hundre sidene. Etter dette tar plottet over og leseren blir sugd inn i en verden som beveger seg i høyeste gir, med sexy damer, masse dop og penger, biljakter og drap. Tankedigresjonene følger med, men trer litt i bakgrunnen. Kombinasjonen av de to sjangerne kommer nok til å begrense romanens publikum, 300 sider er lenge å vente på at handlingen kommer skikkelig i gang. Og når den gjør det, så er publikum i stor grad et annet. Det må sies at romanen tar seg opp på alle måter i andre halvdel. Karakterene blir rundere og dialogen bedre. Selv om kjærlighetshistorien forblir ganske urealistisk, i likhet med Kyrre sliter jeg med å se hva han har å tilby, er den nødvendig for å få plottet til å gå opp. Romanen har en pangslutt, som definitivt kommer til å tilfredsstille actionsultene leserne. Det er unektelig en forfriskende gangsterbok, og en interessant inngangsvinkel til essaysjangeren. Sørensen skriver også godt når han blir varm, det blir spennende å se hva mer han har å by på.