Norge er med i en avtale vi har ingen demokratisk innflytelse over. Når skal min generasjon få si vår mening om den?

Jeg er født i 1991. Dessverre har jeg aldri opplevd en EU-debatt i Norge. Den første kom på begynnelsen av 1970-tallet, før det norske folket sa nei under avstemningen i 1974, i motsetning til bror Danmark.

Da den neste avstemningen kom, var jeg nettopp fylt 3 år. I november 1994 stemte det norske folket nei nok en gangigjen, i motsetning til sin andre skandinaviske bror, Sverige. Men vi fikk likevel EØS-avtalen. Og siden har det vokst frem en ny generasjon, som min, nokså uvitende om hva avtalen egentlig betyr.

Men jeg har egentlig aldri brydd meg.

Som 17-åring ble jeg fortalt hvor ugunstig et norsk EU-medlemskap ville vært for Norge, da organisasjonen «Ungdom mot EU» kom til Rud videregående skole. Og siden har jeg hele tiden tenkt at Norge i EU egentlig ikke er noen god idé. EØS-avtalen bevarer våre viktigste naturressurser, og det er viktigere enn å ha demokratisk innflytelse.

Nå er jeg ikke like sikker.

Etter å ha studert statsvitenskap og internasjonale relasjoner har jeg skjønt at avtalen har flere problematiske sider ved seg. Dette handler ikke om hvorvidt jeg er for EU-medlemsskap eller ikke, men jeg mener Norge må bestemme seg seg for det ene eller det andre alternativet.

«To be or not to be»
Vår demokratiske status svekkes av at vi er med i en avtale som vi ikke har reell politisk innflytelse over.

Jeg savner EU-debatt i Norge. Jeg savner at vi snakker mer om hva den egentlig betyr for oss. Burde vi fortsette å være med i EØS-avtalen, eller søke om norsk medlemsskap? Eller melde oss ut av sistnevnte, men det synes å være mer umulig enn førstnevnte. Og jeg mener at min generasjon burde få si vår mening om vi mener Norge skal fortsette å være med i EØS eller om vi burde vurdere å søke om norsk EU-medlemsskap.

EØS-avtalen
EØS er er kort fortalt en avtale mellom EU og EFTA-landene (Norge, Island & Liechtenstein) som gir landene adgang til det frie markedets fire enhet (fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer), mot en klekkelig sum penger. Vi bøyer oss etter EUs regelverk av nye forordninger og direktiver. Samtidig har vi ingen innflytelse i noen av EUs lovgivende organ, annet enn forhandlingene som EØS-rådet og regjeringsmedlemmer foretar seg. Vi bruker også mye penger på lobbyisme for å påvirke at EUs forhandlinger i Brussel går i vårt favør.

Samtidig beskytter avtalen deler av våre naturressurser, som fiskeri- og jordbruket vårt. Dette har vært viktig for distrikts-Norge, som vil holde utenlandske interesser unna. Det er også her motstanden mot norsk EU-medlemsskap har vært størst.

Måleindekser på demokrati
Forskerne måler et lands demokratiske status via måleindekser som Polity, Democracy Barometer og Economist Intelligence, som fastholder noen sentrale kriterier. Er det valg der folket kan velge noen til å styre seg? Er det mer enn ett parti å stemme på? Er det valg med jevne mellomrom og har det vært maktskifte?

Mens Freedom House-indeksen måler mer hvorvidt demokrati utøves i praksis på hvilke sivile rettigheter folk har. Er det allmenn stemmerett? Ytringsfrihet? Pressefrihet?

Norge har lenge ligget i toppen på flere av målingene, i likhet med en rekke andre levekårsundersøkelser. Vi liker å tro at Norge vi er det beste landet å leve i. Men selv i verdens mest likestilte land, der tilliten til myndighetene står høyt, er det noen svakheter med systemet vårt som gjør at vi kommer svakere ut enn andre.

Hvordan måles egentlig vår demokratiske status av EØS-avtalen i internasjonal demokratiforskning?

Veldig lite, mener professor i statsvitenskap ved UiO, Øyvind Østerud.

Han hevder at dagens demokratiforskning gir et skjevt bilde av virkeligheten, fordi måleindeksene ikke fanger opp hvorvidt land bindes av internasjonale avtaler. Han nevner særlig EØS-avtalen som et eksempel.

Det er ingen tvil om at EØS-avtalen har mange fordeler. Den har tjent norsk økonomi godt ved tilgang til det indre marked. Den har gitt en rekke utvekslingsavtaler mellom europeiske universiteter via ERASMUS-programmet. Og ikke minst Schengen-avtalen, som gjør det enklere å reise i store deler av Europa uten grensekontroll.

Men Norge i EØS-avtalen har likevel noen problematiske sider ved seg fordi vi ikke har reell demokratisk innflytelse over den. Ei heller ble avtalen i 1994 stemt frem via en folkeavstemning (som i Sveits, der folket sa nei), men av et samlet Storting (som jo er demokratisk valgt til å representere befolkningen). Siden har vi hørt lite til folkets mening. Mener folket det er riktig at vi er underlagt denne avtalen i 2016? Eller burde vi heller tenke over om vi vil være med i det europeiske samarbeidet, så vi kan være med på å fatte avgjørelsene i Brussel?

Det betyr ikke nødvendigvis at den sveitsiske modellen er å foretrekke. Forskere ved Arena for europaforskning, UiO, har pekt på at et land som Sveits ikke nødvendigvis er mer demokratisk enn Norge, selv når de ikke er underlagt EØS-avtalen. Sveits har en rekke avtaler med EU knyttet til det frie markedet, som må tilpasses lovverket, og ifølge forskerne opplever de samme utfordringer med selvråderett som Norge.

Begrenser innflytelse, men oppnår mål?
Eksemplet til Østerud om EØS er ikke nødvendigvis representativt. Hans professorkollega Carl Henrik Knutsen ved Institutt for statsvitenskap mener Østeruds empiriske grunnlag til å hevde dette er for svakt, og kun baserer seg på noen tilfeldige eksempler. 

«Integrasjon begrenser daglig innflytelse over noen felt, men lar borgerne oppnå andre mål» skriver Knutsen og forskerkollegaene Håvard Hegre, Sirianne Dahlum og Tore Wig.

Motsvaret er interessant. Det er naturlig nok slik at man ikke kan ta folkeavstemninger over alle beslutninger, og det hadde vært en ineffektiv måte å nå noen sentrale målsetninger på. Men EØS-avtalen mener jeg kvalifiserer til å være såpass viktig for landet vårt – slik det var i sin tid da vi stemte over EU-medlemsskap, monarki, unionsoppløsning og alkoholloven.

«You pay, but you have no say»
Slik advarer Storbritannias statsminister David Cameron sitt land mot å knytte seg til en til den europeiske union (EU) gjennom en EØS-avtale. Cameron har lovet befolkningen en folkeavstemning om landet fortsatt skal være med i EU eller gå for en «Brexit».

Han og partifellene «torriene» i Underhuset irriterer seg stadig over at mange av landets viktige avgjørelser blir fattet i Brussel.

En fersk meningsmåling fra instituttet ICM viser at 42 prosent av befolkningen mener landet burde forlate EU, mot 41 prosent som mener de burde bli. Resten svarer «vet ikke».

Det britiske parlamentet har tradisjonelt stått meget sterkt, og misliker den stadig voksende europeiske integrasjonen.

Hvor demokratisk er det egentlig at nasjonalforsamlingen i London eller andre hovedsteder har overgitt deler av sin suverenitet til EU? Hvordan svekkes et lands demokratiske status når flere sentrale lover og forskrifter fattes av en annen utøvende makt sentralisert i hjertet av Europa?

En folkeavstemning om fortsatt britisk medlemsskap i EU er en smart idé. David Cameron viser at han tar folket på alvor. Storbritannia har vært med siden 1973, og siden har det kommet flere generasjoner som ikke har fått avgitt sin mening.

Den samme muligheten mener jeg våre politikere burde gi oss i Norge.

Østerud mot Knutsen i debatt
Uavhengig om dette skjer er det verdt å ta turen til U1-kjelleren ved Det Samfunnsvitenskapelige fakultet ved UiO den 17.februar kl 15. Her vil professorene Øyvind Østerud og Carl Henrik Knutsen diskutere demokratibegrepet og hvorvidt dagens forskning gir et riktig bilde av virkeligheten.

I januar ble den nye måleindeksen «Varieties of democracy» opprettet, og ifølge Knutsen vil denne styrke dagens demokratiforskning. Så får vi se om Østerud mener den måler et lands autonomi med internasjonal avhengighet.

Vel møtt til debatt på U1 17.februar!