Etter at livet vårt gjorde sitt inntog i sosiale medier, har kommentarer blitt noe vi knytter positive assosiasjoner til. Gjelder det samme på andre arenaer vi møter andre på? Kan det være tilfelle at den gode samtalen dør når den dreier seg om egenskaper en av samtalepartene har? Kan en sunn relasjon leve uten fruktbare dialoger?
Mye har blitt sagt, og mye skal sikkert sies om Fifty Shades of Grey-fenomenet. For med over 125 millioner bøker solgt er det en av de mestselgende bokseriene i verden. Det startet som en twilight-fanfiction, der hoggtennene er byttet ut med BDSM-sex, og ble etter hvert selvpublisert av forfatteren. Det usunne forholdet der kvinnen ikke har lov til å ha noen grenser for kjæresten sin er derimot bevart.
Hvert nye år sier vi at vi begynner med blanke ark. Vi mennesker er skrudd sammen på måter som gjør at vi handler av erfaring. Vi trekkes også mot det vi er vant til fra tidligere, enten det har vært og fortsetter å være godt eller dårlig for en. Arkene jeg har foran meg, de det nye året har gitt meg, har ikke vært blanke så lenge jeg har hatt dem foran meg. De ble farget av mine forventninger allerede i det øyeblikket jeg fikk dem.
Personer jeg omgir meg med, hevder at samfunnet krever og krever. I min omgangskrets er det samfunnet som blir gjort til syndebukk for presset vi opplever. Overser vi ikke da at vi som del av et samfunn selv bidrar til å opprettholde kravene? Våre tanker om virkeligheten vi lever i, samsvarer ikke nødvendigvis med hvordan vår virkelighet faktisk fungerer.
Dette innlegget tar utgangspunkt i et par rystende begivenheter som har funnet sted siden den østerrikske dramatikeren og forfatteren Peter Handke (på ufortjent vis, ifølge mange) mottok den internasjonale Ibsenprisen i 2014. At Handke ble beskyldt for å benekte folkemordet i Srebrenica i 1995 med det han hadde skrevet, er da også en av hendelsene.
Uten forestillingsevnen kunne vi umulig planlagt noe som helst. Enda mindre ville vi vært i stand til å leve oss inn i det vi leser i bøker. Det er på grunn av den at vi gråter når fortellingen ender dårlig for en hjertevarm karakter og ler av alle de absurde situasjonene denne skal havne i før fortellingens slutt. Så hvem faller ansvaret for leserens innlevelse på? Leseren selv eller forfatteren? Og hva er en «feminin latter»?
Hvordan kan vi definere de litterære kvalitetene som henger ved tekster som eksplisitt viser til virkelige hendelser og opplevelser? Er det å skrive videre om seg selv utelukket når man har et ansikt som har blitt polert for skjulte sannheter? Går det an å skrive historien til et oppsyn uten rynker eller arr? Forfatterne Leonard Ibsen og Stein Sørensen kommer til BokTorsdag 28. januar.
Flere og flere forfattere viser seg å ha andre bakgrunner enn litteraturvitenskapen. Hvordan ser plantegningene bak arkitekten Margrethe Aas’ dikt ut? Hvilken musikk er det danseren Janne-Camilla Lyster har hentet rytmen i sine fra? Hvilke litteraturteorier er det forlagsredaktøren Dan Aleksander Andersens dikt speiler seg i? Disse spørsmålene stilles på årets første BokTorsdag.
Vinglasset snakket med ølglasset om litteratur. Glasset med stett la frem en påstand om Fifty Shades of Grey-bøkene, som ikke falt helt i smak hos det andre: «Jeg vil ikke uten videre si meg enig i at du uten stor innsats kunne skrevet til like høye summer som det dama bak Fifty Shades har gjort,» sa det. Vinglasset svarte ikke.
For sine bøker har Per Petterson (f. 1952) blitt tildelt en rekke priser, blant andre Bokhandlerprisen, Litteraturkritikerprisen, Brageprisen og Kritikerprisen. Det er lett å konkludere med at han ligger høyt på listen over anerkjente norske forfattere.