På fredag kom det en mann fra Kolon forlag innom bokhandelen der jeg jobber og slang noen bøker på disken. Det var leseeksemplarer til oss som jobber der, en av frynsegodene ved å jobbe i bokhandel. Blant bøkene var en tynn hvit bok med et, for meg, veldig spennende og innbydende omslag. Jeg har aldri …
I mange år trodde jeg lyrikken tilhørte en tid som for lengst var forbi. En slags stemme fra fortiden, en krokete hånd som klamret seg fast til lærerplaner og aldri-utlånte bøker på støvete bibliotek, som nektet å gi slipp selv om siste åndedrag var trukket for hundrevis av år siden. Så kom jeg over instagramkontoen til Ellen Wisløff, @renpoesi, og skjønte at lyrikken fortsatt lever.