Torsdag 14. april fløt både pilsen og poesislammen fritt hos BokTorsdag på Chateau Neuf. Takk til alle som kom, og ikke minst takk til de fantastisk flinke poetene som fremførte!
Om du vil gjenoppleve kvelden så godt det lar seg gjøre, så smell opp opptaket på tv-en hjemme og ta deg en boksøl. Eventuelt et glass saft. Vi sees igjen neste semester!
Sofia Knudsen Estifanos
«Jeg var en del på slam-kvelder. Også skreiv jeg en tekst og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med den. Noen sa “prøv den på slam-kveld.” Jeg sa “ja.” Og det var gøy. Noen sa “har du lyst til å gjøre det igjen?” Jeg sa “ja.” Og så gjorde jeg det igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Og det var gøy. Det er fortsatt gøy. Så jeg er en del på slam-kvelder.»
Andreas Nesteby Obrenovic
«Jeg ble introdusert for slampoesi i fjor en gang. Tror det var vår. For om våren er jeg mer mottakelig for nye ting. Likte det. Gikk mer og mer på slam. Ble bedre og bedre til å knipse og mm’e for flinke poeter.
Så kom sommeren. Jeg så spkrbox-festivalen. Om sommeren er alle ute. Jeg ville være inne for å skrive, bare for moro skyld. Skulle bare skrive litt. Tekst for kun mine øyne.
Men så kom høsten. Høsten er skapt for å skrive. Jeg skrev mer og leste noe for en venninne.
Hun sa at jeg måtte lese det på slam.
Jeg sa: nei.
Hun sa: jo.
Jeg sa: eeh, nei.
Men så kom vinteren. Fuck alt-årstiden.
Jeg leste. Folk knipset.»
Martine Næss Johansen
«Det startet med Allen Ginsberg. Spoken word. Beatpoetene og jazz.
Jeg likte ikke jazz, eller blues som jeg senere skrev «beat»-roman om på et vis, men jeg likte ordene og ideene.
Poetene som kunne levere setningene sine på en måte som var litt mindre lesesal og litt mer klubbkjeller.
Ta opp problemer i samfunnet og hjemme, på soverommet eller i hodet.
Samlet plater med poeter og lyttet ved stereoen. Satte på spoken word poesi på nachspiel. Lite poppis egentlig.
Det var en litt ensom hobby.
…
En kveld drakk jeg øl på Cafeteateret, fordi jeg var blitt fortalt at det slam på scenen der.
Så Sofia, Evelyn og Taro opptre. Flinke jævler!
Så ble jeg på et vis lurt opp dit. Jeg som ikke har lært noe utenat i hele mitt liv. Fortsatt er det slik.
Jeg leste. Publikum lytta, knipsa og lo. Var tålmodige og med på hver sving.
Slamscenen i Oslo gir meg tro på at slampoesi:
spoken word – sleng på musikk om det er greia di – si hva du vil si – rytmisk eller off-beat – med hjerte og tillit til publikum
– at det er her vi kan VEKKE kidsa (og resten) så de fatter interessen for denne uttrykksformen!
At det ikke bare handler om å la poesien leve, men en renessanse der spoken word kan blomstre
og hjelpe til å gi flere folk en stemme. Både de engasjerte aktivistene og de marginaliserte gruppene som trenger det.»
Fredrik Høyer
«Høsten 2010 ble jeg ved en tilfeldighet med på samtidsmusikk-festival på Oslo Konserthus med kompisen min Gabriel, som på den tiden studerte på NMH, og Bertrand Besigye. Første akt var et Arne Nordheim-stykke og var trippy i seg selv. Andre akt revolusjonerte livet mitt.
Det var Saul Williams sammen med fullt orkester og det såkalte Oslo Rap Choir (som senere skulle vise seg å være blant annet Taro Vestøl Cooper og Sarah Camillie), som backet han med dans og rapvokal. Jeg hadde aldri sett slam-poesi-dikt i over tre minutters lengde; her kom denne punkeren med et jævla verk – «… said the shotgun to the head», som varte i godt over en halvtime.
Man skjønte med en gang at dette var en kunstner, en helt utrolig begavet kunstner. I løpet av den halvtimen viste han meg performance’ens råe kraft. At det ikke var teksten som var viktig, men at han fremførte den. At han fremførte den til oss som hørte på, nå. Alle bør se ham.
Da skjønte jeg at her, i slam-poesi og spoken word og litteratur forøvrig, var det egentlig ingen ytre grenser, verken i skrivinga eller fremføringa. Her var det bare å leke.»
Ingrid Osen Lien
«I førsteklasse på Westerdals skulle alle i klassen lese en tekst hver på scenen på Ingensteds. Det var 400 attending på facebook, og man vil jo at alle de 400 skal kose seg, og at hvert innslag skal få den oppmerksomheten det fortjener. Men jeg var dritredd for at folk skulle kjede seg da det var min tur. Så kom Bertrand Besigye på besøk i klassen, og jeg tenkte Wtf det der går an, jeg vil også gjøre noe crazy. Og det gjorde jeg.
Og så fortsatte jeg å opptre med tekstene mine når jeg fikk muligheten, på åpen mikrofon etc. Jeg er ikke helt sikker på om det er slam jeg driver med, men jeg liker å skrive og jeg liker å lage show og å briefe med at jeg kan en tekst utenat.»
Jeaninne M. Lukusa
«Why I do spoken word? Why I write? To end and/or start a love. Also I am so disappointed in conversations because I expect people to say something else then what they do, so instead I write manuscripts and call it poetry. If you listen closely you’ll see that my words are the steps before harmageddon because I think the world will be ending
in that very second
I lose the ability
to transform
my confusion
my pain
my misery
my disappointments
my love
into poetry
So come join me
before the world ends.»
Tania Vikki
«Jeg er født og vokst opp i Yonkers, New York med skandinaviske foreldre. Jeg begynte med slampoesi i 2002 i Springfield, Massachusetts. Da jeg flyttet til Denver i 2003 fortsatte jeg med det. Denver har en fantastisk scene for slampoesi. Det er åtte slams eller open mic per uke, med flere subkulturer som arrangerer dem. Konkurransen er tøff og det er mange dyktige poeter der. Laget fra Denver har vunnet nasjonale mesterskap flere ganger. Jeg har også vært med på to aktivistteaterstykker, Vox Feminista i 2010 og The Vagina Monologues i 2011. Siden jeg flyttet til Norge i 2012 har jeg deltatt med Slam!Oslo på Cafeteatret og hoster konkurransen der ofte. Ellers så skriver jeg på en bok, er medlem av en skrivegruppe som heter Oslo Writers League (OWL) for engelsktalende forfattere, driver mitt eget skrivegruppe som heter Pen to Paper (som møtes for å gi litt gruppepress – bare for å skrive og ikke snakke). Om dagen er jeg barnehagepedagog på en kunst- og kulturbarnehage med mastergrad i utdannelsespsykologi.»
Evelyn Rasmussen Osazuwa
Evelyn Rasmussen Osazuwa er en norsk-nigeriansk skuespiller født og oppvokst i Oslo.
Hun har jobbet som skuespiller og slampoet siden 2011 og har erfaring fra scener som Den Norske Opera og Ballet, Det Norske Teatret, Nationaltheatret med fler.
Fredrik Martinsen
«Jeg begynte å skrive tekster da noen kompiser og jeg i voksen alder begynte å lage gutteromsrap. Mine venner ville gjøre dette så morsomt og useriøst som mulig, mens jeg fikk sansen for å skrive litt mer seriøst. Så jeg fortsatte med å skrive, og etter å ha skrevet i ca. to år ble jeg vist Slam! på Cafeteateret. Jeg fikk med én gang lyst til å prøve meg på scenen, men det tok en liten stund før jeg turte.
Da jeg først hadde våget så var det mere morro enn scary, så jeg fortsatte.»
Taro Vestøl Cooper
Taro Vestøl Cooper er tidligere norgesmester i slampoesi fra 2010 og 2013, samt skandinavisk mester i 2011. Utdannet skuespiller ved Nordic Black Xpress i Oslo, jobbet for Nordic Black Theatre siden 2007, og har gjort prosjekter med blant annet Den Norske Opera, Oslo Fillharmoni, Saul Williams og Bugge Wesseltoft. Han er oppstarter av SLAM! Poesi scenen i Oslo, Foreningen Slamkollektivet, teatergruppen Slam Dunk Poets og turnerer norske skoler, biblioteker, ungdomsklubber og holder skrivekurs som medlem av Kamppoetene.
Marius Abrahamsen
«Jeg ble tatt på senga av slam da jeg hørte vår alles kjære Taro Cooper fortelle noen av sine historier, jeg ville etterhvert prøve selv, ikke prøve selv, prøve selv, ikke prøve selv, før Taro sa HOLD KJEFT, gå ut og fortell noe, og siden har jeg elska denne formen for historiefortelling og diktning!»