De sentrale politikerne våre vil ikke diskutere våpeneksport. Det spørs hvor langt de kommer med taushetsstrategien.

«Hvis ikke vi eksporterer våpen, vil garantert noen andre gjøre det – og vil vi ikke heller at det skal komme fra noen som følger strenge retningslinjer?».

Sitatet kom under en diskusjon jeg hadde i en lunsjpause i fjor sommer, da jeg gikk på sommerskole i europeisk politikk i Praha. Temaet rundt bordet var et betent tema som sentrale politikere i våre europeiske land sjeldent diskuterer. I denne samtalen bestod vi av studenter fra Norge, Tyskland, Ungarn og Belgia, og spørsmålet om hvorfor våre land egentlig eksporterer våpen utenlands samtidig som vi kaller oss fredsnasjoner ble hengende i luften.

Men det er sjeldent vi får svar på det, fordi vi diskuterer det ikke. Våre politikere som forsvarer systemet unnlater å stille til offentlig debatt om temaet og eksemplene er mange på hvor de er unnvikende. Det er ikke bare slik i Norge som eksemplet over viser, men også i en rekke europeiske land.

La oss starte med oss selv: Hvorfor vil ikke UD og sentrale politikere som forsvarer systemet stille i debatt om våpeneksport?

Det har vi i Kulturutvalget fått erfare, samme med Studentersamfunnet i Bergen, og i forrige uke var det Dagsnytt Atten. Hvor skal denne tausheten ende?

Konsensus om utenrikspolitikken

Norges utenrikspolitikk er sjeldent oppe til diskusjon i en valgkamp. Her er majoritetspartiene Arbeiderpartiet og Høyre nokså enige, og partiene har så å si hatt alle utenriksministrene i etterkrigstiden den tiden de har sittet i regjering.

Vel ønsket Høyre at mer av bistandsbudsjettet skulle innrettes mot utdanning til jenter i fattige land etter forrige Stortingsvalg da de inntok regjeringskontorene, men det er noe samtlige politikere på Stortinget stiller seg bak. At utenrikspolitikken ikke diskuteres noe særlig i valgkampen er i og for seg ikke noe rart.

Vår innflytelse i verden er minimal, sett bort i fra investeringer fra et oljefond, rause bistandsbudsjetter, en massiv lobbyisme i Brussel, menneskerettighetskonvensjonene i FN, og en knippe militærstyrker gjennom vårt medlemskap i NATO.

Så i bunn og grunn står vi samlet om det etablerte, men når majoritetspartiene er rørende enige i det meste, blir det vanskelig å utfordre dem på etablerte punkter – og eksplisitt det sensitive.

Som våpeneksport.

Norge eksporterer årlig våpen verdt flere milliarder kroner. Det er liten grunn til å tro at denne politikken vil endres.

Stortingsmeldingen om våpeneksport fra 2015 viste at Norge har fordoblet salget av våpen, ammunisjon og utstyr til militær sluttbruk.

I 2015 eksporterte vi forsvarsmateriell for 4,2 milliarder kroner.

Men noe av det mest oppsiktsvekkende ved politikken er enkelte av mottakerlandene: en rekke stater i Midtøsten som begår grove brudd på menneskerettighetene, deriblant diktaturet Saudi-Arabia, som siden mars 2015 har bombet Jemen. Borgerkrigen betegnes som like brutal som den i Syria, og FN har varslet om en kraftig sultkatastrofe i det krigsherjede landet på den arabiske halvøyen.

Om det er brukt militærmateriell i Jemen som Saudi-Arabia har kjøpt av Norge kan man bare ane. I stortingsmeldingen fra 2015 sto det at våpeneksport er greit så lenge det ikke benyttes til å begå brudd på menneskerettighetene. Men spørsmålet videre burde så være: hvordan kan man vite dette? Og hvordan kan norske myndigheter kontrollere dette? Holder det bare å lene seg på FNs sikkerhetsvurderinger eller evner man i det hele tatt å tenke selv?

Dette er blant de mange spørsmålene vi skulle stilt politikerne som har vedtatt denne politikken og ikke gjør noe for å stoppe den. Problemet er at de er lite villige til å diskutere dette. Ikke bare i Dagsnytt Atten i forrige uke, hvor samtlige politikere fra Høyre og Arbeiderpartiet takket nei.

Eller da Nobels Fredssenter arrangerte debatt om det tidlig i februar var det noen til å forsvare politikken.

Det samme har vi i Kulturutvalget fått erfare. I fjor høst prøvde vi å få med sentrale politikere fra stortingspartiene til å stille, i tillegg til Kongsberggruppen, som er en av de største våpenfabrikkene vi har. Alle sa nei eller at de ikke hadde anledning. Men fra Changemaker og Røde Kors fikk vi straks ja, som velvillig sto klare til å kritisere etablert politikk.

Nå skal det sies at vi ikke helt hadde skjønt hvor krevende det ville bli å få med politikere i debatten her, da vi ikke var ute i fullt så god tid som vi burde. Og det var midt i en periode der flere av Stortingets utenrikskomiteer var bortreist, og vi har full forståelse for at politikerne må prioritere i en travel hverdag.

Det interessante er derimot at hendelsen gjentok seg i februar i år, da Aktuelt-komiteen ved Studentersamfunnet i Bergen gjorde et enda større helhjertet forsøk på å få sentrale stortingspolitikere til å stille.

Ifølge leder av Studentersamfunnet i Bergen, Sindre Viulsrød, snakket de med flere i Utenriksdepartementet for å få noen til å stille, men at svaret er at det kun er politisk ledelse som kan besvare disse spørsmålene, da det er politisk anliggende – og noe bare utenriksminister Børge Brende og hans statssekretærer kan svare på. Men også fra Stortinget var det taust, og i alt forsøkte de å invitere 48 personer til å stille i debatt om saken som alle takket nei av ulike grunner.

Og hva ble resultatet? Samfunnet i Bergen endte opp med et debattmøte med nøyaktige de samme panelistene som vi hadde (Changemaker og Røde Kors), samt Liberalistene som eneste part til å argumentere for, et nokså ubetydelig parti uten særlig makt i politisk sammenheng.

Argumentene uteblir

Det går fint an å sette søkelys på et tema, selv om motdebattanten uteblir. Problemet er bare at argumentene fra den ene part ikke kan besvares av motparten og vi blir stående med én side av saken. Og hva fører så det til? Vi svelger argumentene til den ensidige partiene og forblir uopplyst og ser bare deres side av saken. Vi kan google oss frem til argumentene for våpeneksport gjennom regjeringsplattformer og stortingsmeldinger og korte kommentarer fra politikere i mediene – men vi mangler debatt! Når sentrale politikere takker nei til å stille i debatten her, får man inntrykk av at de har dårlige argumenter på sin side. Det kan godt være at interessen hos den enkelte politiker er liten og at man ikke prioriterer å avvikle en praksis som har vært gjeldende i mange år.

Det er ikke slik at UD er helt lukket om saken heller. Men ofte når det lages journalistikk på saken, sender de en av kommunikasjonsrådgiverne til å besvare kritikken i en tørr e-post i tilsvarsrunden. Ifølge professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, Frank Aarebrot, er våpeneksport et svært sensitivt tema og oppførselen ovenfor Studentersamfunnet tyder på at de ønsker å legge lokk på debatten.

Småpartiene hjelper lite – Høyre og Arbeiderpartiet er tause

At mindre partier som SV og MDG går ut og kritiserer dagens politikk, hjelper lite. De ligger så vidt over og under sperregrensen, har aldri hatt utenriksministeren og vil nok heller aldri få den statsrådposten.

Dem vi trenger å høre fra er Høyre og Arbeiderpartiet. Det er de som har hatt Utenriksdepartementet i flere tiår, og at de unnlater å stille til en debatt om temaet er feigt.

Mens Børge Brende gledelig stiller opp i Dagsrevyen eller Nyhetsmorgen på P2 for å kommentere utviklingen i verdensbildet eller fortelle om Norges rause bistandsmidler – er han unnvikende på å diskutere hvorfor Norge viderefører denne politikken. Og hvor er Jonas Gahr Støre, som satt som utenriksminister i syv år og kan bli vår neste statsminister? Eller hans partikollega og leder av utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget, Anniken Huitfeldt?

Selv om Utenriksdepartementet følger strenge retningslinjer når de behandler søknader om lisens for norsk våpeneksport, er det likevel grunn til å diskutere aktuell politikk om vi virkelig trenger å eksportere våpen.

Vil man kalle seg som en fredsnasjon når man selger våpen til land som er involvert i kriger og begår aktive brudd på menneskerettighetene?

Og vil vi gå på en økonomisk smell ved å avvikle eksporten? Kommer næringsinteressene foran menneskerettighetene?

Utenriksdepartementet, Høyre og Arbeiderpartiet, kan være så tause de vil og håpe at temaet går under radaren når de unngår å stille i debatt om temaet. Men vi kommer ikke til å gi oss med å få dem i tale.

Når man styrer landet vårt og fører en politikk, er det en fordømt plikt å forsvare den i et offentlig ordskifte ansikt til ansikt mot kritikerne. Her svikter våre politikere stort på våpeneksport.