I mange år trodde jeg lyrikken tilhørte en tid som for lengst var forbi. En slags stemme fra fortiden, en krokete hånd som klamret seg fast til lærerplaner og aldri-utlånte bøker på støvete bibliotek, som nektet å gi slipp selv om siste åndedrag var trukket for hundrevis av år siden. Så kom jeg over instagramkontoen til Ellen Wisløff, @renpoesi, og skjønte at lyrikken fortsatt lever.