Summen av slampoesi

På Litteraturfestivalen STED på Blindern bidro BokTorsdag med poesislam hvor slampoetene Tania Vikki, Ron Røstad, Therese Bakkevoll, Marius Abrahamsen, Ingrid Lien, Atlars og Sofia Knudsen Estifanos fremførte. Du kan høre dem på BokTorsdags podcast.


Du sitter i publikum på en diktopplesning. En keitete forfatter med brillene på nesetippen, vendt akkurat så langt vekk fra mikrofonen at du ikke helt hører ordene, med den summende stemmen som gjengir diktene fra den boka ingen egentlig har lest. Noen ser i taket, andre i sitt eget fang, og de mest optimistiske myser hardt mot skikkelsen på scenen, nikker og sier mhm med jevne mellomrom. Du venter egentlig bare på at det skal bli ferdig.

Det er ikke alltid sånn, men det var en slik opplevelse tjuefem år gamle Marc Smith aldri ville ha igjen da han sådde slampoesiens frø på en lounge i åttitallets Chicago.

Mikrofon og scenelys

 

«Slampoesi forener det tradisjonelle diktet med lyd, engasjement og kroppslig nærvær»

 

 

Som mange andre etablerte mønstre som ble rokket ved dette tiåret, skulle også poesiopplesningen bli født på nytt. Smiths prosjekt var å slå beina under den høytsvevende, stive deklameringen som ingen egentlig hørte på, og heller ta publikum inn i verket, og verket ned på jorda.

Som i all kunst kan tematikken variere innen et bredt felt. En slam kan være løs og morsom, dyp og estetisk, en apell med et hardtslående politisk budskap – eller alt på én gang.

Slampoesi forener det tradisjonelle diktet med lyd, engasjement og kroppslig nærvær. Den er et møte mellom stand up, rap, skuespill og litteratur, og publikum skal gjøre alt annet enn å sitte stille og høre på. Denne hybriden av sjangre danner en helt ny scene som er mer tilgjengelig og inkluderende enn den med den summende forfatteren på.

Den som slammer finnes til en viss tid og på et visst sted slik personen i enhver fremføring gjør, så hva skiller egentlig en slampoetisk opptreden fra en vanlig diktopplesning?

Hovedsakelig er det publikum sin rolle som forandrer seg. Tradisjonelt arrangeres det som en konkurranse hvor tilfeldige publikummere er dommere, og alle kan juble og bue så mye de vil. Folket styrer rett og slett det de ser fremfor seg, slik at kunstnerens makt til en viss grad reduseres. På mange måter ligner slammen et performance-verk hvor publikum selv bidrar, og betrakteren ikke lenger er passiv. Selv om ordene som skal sies er planlagte og innøvde, er det umulig å forutse hvordan selve verket utarter seg. Publikum klapper, knipser, ler og jubler om de er fornøyde. På den andre siden kan de også være helt stille.

Sånn er det vel også med en diktsamling som gis ut – forfatteren kan aldri vite hvordan den blir mottatt. Men i slampoesien blir møtet mellom lytter og poet intimt og nært, og kunstverket eksisterer i en tid og på et sted heller enn i en bok. Det blir et poeng at teksten ikke har blitt lest av publikum på forhånd, men tas imot som noe helt ferskt. Det er i større grad en opplevelse som ikke kan lagres, men heller deles i et nå.

I Oslo finnes et yrende og ekspanderende slam-miljø med base på Cafeteatret på Grønland. Der arrangeres blant annet månedlige slam-kvelder med både åpen mikrofon og konkurranse.

Det summer også der, men det er fordi lyset på scenen snart slås på, noen står fortsatt i ølkø, og andre gjør seg klare for å hoppe opp på scenen og gi publikum alt de har.


Les mer om NM i slampoesi på poesislam.no

46 kommentarer til “Summen av slampoesi

    1. «We must do more to reduce the immense volume of material that is online and so easily accessible to our citizens.»

  1. He sucking my pussy while he getting his hair dreaded
    He smoke trees while I’m up on my knees
    After that cooked him steak with grilled cheese
    Then back to riding that dick until he can’t Breathe
    He fucked me so good, i couldn’t find my weave

Legg igjen en kommentar til :) Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *