Det vi skrev som barn

Førstkommende torsdag inviterer BokTorsdag  forfattere og komikere til scenen for å dele det de skrev som barn. Brev med tittelen Må ikke åpnes før du har blitt far skal sprettes, sangtekster om hår skal fremføres, dikt om poteter skal frem i lyset og sinte skoleartikler skal proklameres. Her er en presentasjon av forfatterne, både i liten og stor versjon:

nicolaihoumfont nicolai_liten-1Nicolai Houm var som liten ganske lik den han er nå, bare mindre. Han likte å sitte for seg selv og tegne eller skrive og synes andre mennesker var rare. Han løp også veldig mye. Gjerne bort.

Siden den gang har Nicolai Houm skrevet fire bøker utgitt på Tiden forlag, én novellesamling, to romaner og én barnebok. I høst er han aktuell med Jane Ashlands gradvise forsvinning, et sorgportrett av en amerikansk kvinne som søker seg til den solitære, norske naturen.

Når Nicolai Houm ikke er forfatter er han forlagsredaktør for barne- og ungdomsbøker i Cappelen Damm.

sofiefont

Sofia Frøysaa

Som barn var Sofie Frøysaa rolig og sjenert helt til man ble kjent med henne, da var hun pratesjuk. Hun var følsom, kreativ og hadde alltid et «prosjekt» på gang, enten om det var å forberede dukketeater for familien, skrive historier eller holde liv i sin usynlige venn.

Fra rolig og sjenert til høylytt på scene; i dag er standup-komiker Sofie Frøysaa aktuell med showet Ambisiøs og deprimert. Et show om å vokse opp med en lesbisk mor i Bibelbeltet når man har tourettes syndrom. Om å være ambisiøs og deprimert på en og samme tid, slik hun beskriver det selv.

sondre-midthun

SondreSondre Midthun Midthun var som barn livredd for å sitte på voksnes skuldre, men gjorde det likevel fordi det var forventet av han. Han var generelt redd for å bli oppfattet som «jævelunge», slik de sa det i nord. Han var seriøs og mislikte oppmerksomhet, og karneval, luciafeiringer, bursdager (hans egne) stod derfor aldri i spesielt høy kurs. Frykten var at den virkelige Sondre, han som skrev dagbok og noterte ned alle fotballprestasjonene sine, skulle bli kjent. Derfor var det en forferdelig påkjenning da Jan Tony brøt opp dagboken hans. Ryktene om hvem han var forelsket i ble spredt som ild i tørt gress.

Han drev to klubber: James Bond-klubben og detektivklubben, og begynte etterhvert også et forlag som het Walt Disney forlag. En gang fant han noens blodtrykksmedisin i en sandkasse, og kom i lokalavisen for det. Det gjorde han så kry at han lette etter blodtrykksmedisiner på lekeplassene i flere år etterpå.

Som ung voksen debuterte Sondre Midthun med romanen Kom aldri nærmere i 2011. En alvorstung roman om sorg og tap, og frykten for å føre sine indre demoner over på egne barn. På nyåret er Midthun klar med bok nummer to, Farvel til alt dét. På veien til forfatteryrket har han jobbet som journalist og gått på Skrivekunstakademiet i Bergen.

marie-aubert1

Marie AubertSom barn var Marie Aubert oppslukt av å lese, hun ønsket seg veldig en hund, drømte om å være Ronja røverdatter, var både veldig glad og veldig trist. Omtrent som nå, altså, sier hun.

Marie Aubert debuterte denne høsten med novellesamlingen Kan jeg bli med deg hjem på Oktober forlag. Novellesamlingen har allerede blitt trykket i tre opplag og skapt stor entusiasme blant kritikerstanden i Norge. Med pennen rettet innover skriver Aubert frem noveller om skam, overtramp, begjær, lengsel og fortvilelse. Når Aubert ikke skriver noveller jobber hun som informasjonsrådgiver i Kagge forlag.

arne-svingenfont

arne-svingen-collageTilbake på 70-tallet bestod livet til Arne Svingen av å henge med kamerater, spille fotball og drive med pøbelstreker, alltid etterfulgt av en god bok på senga før leggetid.

Arne Svingen har siden 1999 forankret seg i mange barndomsminner landet over. Med hele ni ungdomsromaner og 45 barnebøker er han er å regne som en av de mest betydningsfulle ungdoms- og barnebokforfatterne i Norge. Spesielt suksessfull har han vært med bøkene Tause skrikSvart elfenben og Sangen om en brukket nese, der han for de to sistnevnte ble tildelt henholdsvis Brageprisen i 2005 og Kulturdepartementets litteraturpris i 2012.

Som forfatter har han vært spesielt synlig i den norske skole, der han stadig holder skrivekurs og foredrag. Svingen har hatt en tydelig stemme i debatten om ungers lesevaner opp igjennom, og er spesielt opptatt av at gutter skal lese mer skjønnlitteratur i oppveksten.

kasfont

Kjersti Skomsvold

Kjersti Annesdatter Skomsvold sier at hun som barn både var helt fjern, samtidig som hun tok seg selv dødsens alvorlig.

Og å være i sin egen verden har vist seg suksessfullt for Skomsvold. Hennes underfundige, humørfylte, men også alvorlige univers har siden hun vant Tarjei Vesaas’ debutantpris i 2009 vært et sted mange vil besøke. Blant hennes fem utgivelser har spesielt Jo fortere jeg går jo mindre er jeg og Monstermennesket høstet strålende kritikker, priser og prisnominasjoner. Debutromanen ble våren 2014 satt opp på Nationaltheatret, dramatisert av Skomsvold selv i samarbeid med skuespiller Anne Marit Jacobsen. I 2015 fikk hun Doblougprisen for sitt forfatterskap.

jkpfont

lillejon-2

Jon Krog Pedersen var, etter det som fortelles, et svært kolikksykt og bråkete spedbarn, etterhvert et barn med mye og ukontrollert sinne, men også en empatisk og rettferdig, litt morsom fyr. Alltid glad i å tegne og skrive, tenkte mye, aldri spesielt skoleflink, hadde andre planer, virket det som.

Jon Krog Pedersen debuterte i høst med romanen Bekymringsmelding for Hanna Tidemann på Aschehoug forlag. Romanen handler om Hanna Tidemanns flukt fra sitt norske, øvre-middelklasseliv, til Berlin. En bok om reise bort for å finne seg selv og om de små episodene, valgene og usikkerhetene som utgjør et liv. Foruten å være debutant er Krog Pedersen utdannet litteraturviter og kokk, og har de siste årene kokkelert på blant annet VGTV og restauranten St. Lars i Oslo.

brorfont

bror-hagemannSom barn var jeg som regel han nye som dukka opp og var i nabolaget et års tid, maks, før de flytta igjen. Han som snakka litt rart, men var flink til å løpe og juge opp historier. Da vi hadde dratt igjen, spurte de andre: hvem var det?

Bror Hagemann, oppvokst i en akademisk nomadefamilie fra Østlandet, er forfatteren som ser ut til å ha gjort det meste. Han har jobbet som jazzmusiker i Oslo og Bergen en tiårsperiode, men også som landmåler, dørvakt, sjåfør, fabrikkmedarbeider, tennislærer og manusforfatter, blant annet for Hotell Cæsar. På reisen fra den ene til den andre profesjonen har Hagemann gitt 11 bøker på Cappelen Damm, Gyldendal og Tiden forlag. Han debuterte som forfatter i 1985 med Freelancer, og fikk sitt gjennombrudd i 2002 med den kritikerroste romanen De blyges hus. I år er han aktuell med Syng meg vekk. En psykologisk thriller om selvutslettende kjærlighet, musikk og hemmeligheter.

tone

img_1253Tone Elisabeth Hødnebø var en litt stille, introvert drømmer som samlet på tilfeldige ting og oppbevarte dem i et hemmelig skap som kanskje ikke var så hemmelig.

På introverte drømmer og fantasi kan det også tenke seg at Tone Hødnebø skrev diktdebuten Larm i 1989. Siden den tid har hun gitt ut åtte diktsamlinger og to oversettelser, der iblant Emily Dickonsons Skitne lille hjerte på norsk. Hun har bakgrunn som underviser fra både Skrivekunstakademiet i Bergen og Forfatterstudiet i Bø, og har siden 90-tallet vunnet en rekke priser for sitt forfatterskap, der iblant Sult-prisen i 2003 og Doblougprisen i 2005. En betydelig del av Hødnebøs karriere har utspilt seg i forfatterkollektivets kulisser: hun har sittet som styremedlem i Norsk Forfattersentrum fra 1990-1994, som styremedlem i den norske forfatterforeningen fra 1995-1999, som medredaktør for Vagant fra 1990-1997 og som medlem i Forfatterforenings litterære råd fra 2006-2009. Hun har også jobbet som professor ved Litterær Gestaltning på Universitetet i Göteborg. I høst er hun aktuell med diktsamlingen Nytte og utførte gjerninger, som er gitt ut på Kolon forlag. I diktsamlingen beveger Hødnebø seg inn i et eksistensielt landskap der språket, ordene vi viser oss gjennom, selv settes spørsmålstegn ved.

gcpfont

gine cornelia pedersenJeg hadde ikke så mye hår, ikke nok til å la det gro i følge mamma, så da løste jeg det ved å ha på meg en spenne med plastikk-løshår istedet. Før løshåret kom inn i livet mitt og reddet meg fra skammen ved å se ut som en gutt, brukte jeg en strømpebukse på hodet med en strikk i hvert ben. Den følte jeg meg veldig vakker med, og jeg kastet ofte på hodet med mitt lange strømpebuksehår. Løshåret brukte jeg til det gikk i oppløsning. Da begynte mitt eget å tykne litt til, men det skulle allikevel gå mange år før jeg fikk langt hår. Hvis jeg skal beskrive lille Gine med tre ord: tålmodig, impulsiv og tullete.

Fra Null til hundre; det har vært mye å se av Gine Cornelia Pedersen siden hun mottok Tarjei Vesaas debutantpris i 2011. Med en utdannelse fra Teaterhøyskolen i Oslo kjenner nok mange Pedersen som Nenne i NRK-serien Unge og lovende. Både gjennom karakteren Nenne og sin debutroman Null har Pedersen vært med på å gi en stemme til generasjonen som i dag opplever å falle sammen under prestasjonspresset. I fjor høst kom Pedersen ut med sin andre bok Kjærlighetshistorie eller Utenom og hjem eller Et epos. I høst er hun aktuell med sitt første manus for scenen, Game on – eller meninga med livet. 

martinefont

14462865_10153707226395683_5784179883406422628_nSom barn var jeg som regel blid, men litt vanskelig å håndtere særlig med sprittusj i barnehendene fordi jeg likte å tegne imellom flisene på badet og på alle de hvite dørene i huset. Tegnet hunder på veggene, klippet mønstre i de hvite dukene og truet med saksa når enn mamma leksa meg om noe. «Ett ord til, så klipper jeg i duken!» skrek jeg og mamma rev saksa ut av grepet mitt. Dét er kanskje litt å hente der som vitner om hvorfor jeg er blitt som jeg har blitt. 

Martine Næss Johansen debuterte i 2015 med Hvite jenter kan ikke synge blues. En historie om June, som reiser ut i Europa på jakt etter nye impulser, med en bluesdrøm i bagasjen. Romanen, som beskriver en ny generasjons Europa, fikk i tiden etter sin utgivelse oppmerksomhet fordi den verken poengterte eller problematiserte sine skeive romanfigurers legning. En nerve som ligger til bunns i mye av Martine Næss Johansens engasjement. Både på den subkulturelle slampoesi-scenen i Oslo, gjennom kulturtidsskriftet MELK hun selv er med-redaktør for og på Oslo Prides blogg har Næss Johansen en tydelig stemme i ordskiftet om homofiles rettigheter.

Vil du høre mer om disse forfatterne og hva de skrev som barn? Kom til Kulturhuset LAB, torsdag 6. oktober kl 19:00. Etter at alle har lest opp sine tekster, vil vi ha åpen mikrofon, så ta med din egen dagbok, norskstil eller skoleartikkel! Vel møtt! 

Én kommentar til “Det vi skrev som barn

Legg igjen en kommentar til Ingvild Ellingsen Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *