Etter at livet vårt gjorde sitt inntog i sosiale medier, har kommentarer blitt noe vi knytter positive assosiasjoner til. Gjelder det samme på andre arenaer vi møter andre på? Kan det være tilfelle at den gode samtalen dør når den dreier seg om egenskaper en av samtalepartene har? Kan en sunn relasjon leve uten fruktbare dialoger? Lite tyder på det.

Den mest effektive måten å skyve folke unna på, er å kommentere hvordan de er, eller hva de gjør. Men som ved alle andre regler finnes det unntak også for denne. Hvis noen jeg er sammen med, skal til å gjøre noe som bryter med norsk lov, vil jeg si noe til henne eller ham for å avverge handlingen. Jeg kommenterer det vennen min er i ferd med å gjøre, for å unngå at hun eller han utfører den tenkte, kriminelle handlingen. Hvis noen sier noe vi oppfatter som negativt, om hvordan vi er som personer, vil vi ganske sikkert ønske å slutte med å oppføre oss som vi oppfører oss.

«Kan en sunn relasjon leve uten fruktbare dialoger? Lite tyder på det.»

Siden sosiale medier ble ønsket velkommen, har ordet kommentar fått en langt mer positiv betydning enn jeg tillegger ordet i avsnittet over. Å kommentere en manns klesplagg eller væremåte er ikke det samme som å gi mannen en kompliment. Å fortelle ham at han kler genseren, eller at han er en god venn, er det. Personen som gir komplimenten, har trukket en slutning fra noe denne har observert ved mannen som får komplimenten, og det er denne slutningen som blir formidlet, ikke det som ligger til grunn for den. Å gjøre det motsatte, altså uttale hva slutningen kommer av, og ikke slutningen i seg selv, vil i verste fall skade relasjonen mellom disse to. Det er en betydelig forskjell i tonen for i eksempel utsagnene «du er vill» og «jeg får energi av å være med deg».

Det som skjer når vi forteller noen at de gir oss noe, og ikke hvorfor de gir oss dette, er at personen vi sier dette til, forsvinner ut av fokus. Vi som ytrer oss, inkluderer oss selv i utsagnet ved å fortelle noe om innstillingen vår til noe ved hun eller han vi snakker til. Det vokser sjelden lange samtaler ut av at samtalen bare dreier seg om en av de som deltar i samtalen. Først når samtalen handler like mye om alle parter, eller for den saks skyld om noe annet enn samtalepartene kan begge eller alle ha like stor glede av den. Selvsentrerte mennesker vil ingen snakke med fordi de bare snakker om seg selv.

«Det vokser sjelden lange samtaler ut av at samtalen bare dreier seg om en av de som deltar i samtalen.»

Skillet mellom legale og legitime regler gjør det lettere å avverge mindre alvorlige lovbrudd enn normbrudd. Førstnevnte er en handling som strider mot nedskrevne lover som det er meningen at alle er kjent med. En norm, derimot, er bygget på konvensjoner, og enkelte konvensjoner er bedre kjent enn andre. Derfor vil vi ikke være i tvil om hvordan vi skal reagere når noen er i ferd med å bryte loven. Motsatt kan vi bli i tvil om hva som er riktig eller galt, når det er brudd på normer det er snakk om.