Faktakarusellen

Vi har kommet til en tid der det knyttes stor usikkerhet til vitenskap, kunnskap og tradisjonelle medier. Viktigere enn noen gang er det å opprettholde arenaene for kritisk samfunnstenkning.

Året som er gått har gitt oss noe å tenke over. Samfunnsdebatten er blitt mer polarisert og frontene mer steile mellom politiske motstandere. Noen aviser har avviklet kommentarfeltene til fordel for Facebook. Aldri har det vært lettere å drive meningsutveksling i det offentlige rom.

16338182008_cf4f3d0884_z
Foto: Hans Bugge Bergsund / Studentenes fotoklubb

Med et slikt kolossalt informasjonssamfunn, som tidligere bare er blitt forvaltet av de tradisjonelle mediene, har det ført til en viss skepsis blant folk. Kan man egentlig stole på mediene? Er det forskerne forteller oss den virkelige sannheten? Eller forteller de bare et utsnitt av virkeligheten som ikke gir det fulle bildet? Hva er vel ikke bedre enn sosiale medier, hvor man faktisk kan få høre nøyaktig hva enkelte personer mener om saken? Men nei – vent. Dette går jo ikke. Facebook sensurer vel det vi får lese, tilpasset den enkelte bruker?

Når jeg ser tilbake på 2016 klarer jeg ikke å bestemme meg for om det er ord som hylekor, politisk korrekthet, establishement, elite eller populisme som er blitt mest brukt – og misbrukt.

Professor i statsvitenskap ved UiO, Øyvind Østerud, påpekte nylig i Uviten-spalten i Aftenposten hvordan det har gått inflasjon i bruken av ordet populisme – noe som for mange år siden ble nevnt i mer positive sammenhenger som noe folkelig. I dag betrakter vi det som noe forbundet med frykt og fremmed. Hvordan kom vi egentlig dit?

Jeg kan ærlig innrømme at jeg selv har tydd til enkle motforklaringer ved å si “populister skjønner ikke hvordan verden henger sammen”. Jeg forhåndsdømmer dem som stemmer på en presidentkandidat som har kalt kvinner og minoriteter så stygge ting at jeg mister all min respekt for folk som vil ha han til å lede landet – og jeg trenger ikke nevne hans navn engang. I etterkant av «valgsjokket» – som enkelte vil beskrive 8.november – stilte Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik følgende spørsmål via en kronikk i Aftenposten: «Hvor ofte møter du folk du er grunnleggende uenig med?»

For å vri på spørsmålet: Hva lærer man egentlig av å sitte i et rom med sine nærmeste venner hvor man nikker og er enige om det meste? For all del, ofte er det noen felles verdier og interesser som forener folk sammen. Og det er ikke ofte det er politikk man ønsker å snakke om i sosiale lag. Vennskap er til for hygge, omsorg og nærhet. Men politisk uenighet er i grunnen en god ting.

Noe av det jeg lærer mest av i livet kan være å lytte til et foredrag med noen man ikke er enig med. Snakke og diskutere med folk jeg er grunnleggende uenig i og utfordrer meg på min standpunkter. Det tvinger meg til å lete etter nye argumenter som kan hjelpe til med å begrunne meningene mine bedre.

Å ferdes utenfor en komfortsone av et miljø der man mener man har den moralske sannheten i sin hule hånd, tror jeg alle kunne hatt godt av.

Farlig er det heller ikke. Det skal mye til å endre noen grunnleggende verdier og holdninger en har opparbeidet seg gjennom et liv. Jeg tror ikke det bringer oss videre i samfunnet om vi umiddelbart tenker om en politisk uenighet: “Du skjønner åpenbart ingenting…”. Jeg tror heller det åpenbare neste spørsmål burde bli “Hvorfor?” La vedkommende få snakke ut. La de presentere sine argumenter. Vær uenig med dem, men hør dem. Da vil de høre deg om de eier alminnelig folkeskikk om saklig uenighet.

16338403460_aeea01a76b_z
Foto: Hans Bugge Bergsund / Studentenes fotoklubb

Og nettopp spørsmålet «Hvorfor» tror jeg blir mer og mer viktig i året som kommer, for at vi skal forstå hverandre bedre. I Kulturutvalget har vi flere spennende arrangementer for semesteret der vi forsøker å forstå, lære og stille kritiske spørsmål. Vi starter med et Akademisk Vorspiel den 20.januar, der vi spør oss hva som er sannhet. Et tema filosofer antakelig aldri vil enes om, men definisjonene vil definitivt variere ut i fra den tiden vi lever i. Nå er det høyaktuelt i en tid der samfunnsdebatten beskyldes for å bli mer og mer postfaktuell(en tilstand der debatten er frakoblet fra fakta i den retoriske offentligheten). Eller er dette simpelthen en hersketeknikk liberale tenkere bruker for å ta monopol på det de mener er sannheten?

Det er derimot et tankekors at enkelte politikere beskylder forskere og pressen for å ikke snakke sant, og unnlate å fortelle fakta som kan betviles. Selvfølgelig skal det stilles spørsmål ved forskning, men de fleste som har tatt høyere utdanning i dag burde vite at det alltid vil finnes avvik og skjevheter i akademia. Dette er ikke noe nytt, og er heller ikke noe vi forsøker å legge lokk på.

Vi vil dette semesteret by på flere arrangementer der vi forsøker å sette fokus på flere dagsaktuelle problemstillinger. Onsdag 25.januar inviterer Bok Torsdag en rekke kjente forfattere til Kulturhuset og samtale om hvordan ulike tekster vi skrev som barn har påvirket oss i det voksne liv. Samme kveld skal Onsdagsdebatten sparke i gang debattsesongen om hvorvidt staten skal yte offentlig støtte til trossamfunn – et høyaktuelt tema i et år vi har startet med å avvikle statskirken. I tillegg vil Skrivekollektivet vårt komme med flere innlegg her på siden av både personlig og kreativ karakter.

Møteplasser der ulike perspektiver kan utfordres er blitt viktigere enn noen gang når vi trer inn i 2017.

Med Kulturutvalgets arrangementer skal vi bidra til å opprettholde en slik møteplass, og hele tiden løfte blikket på jakt etter nye dagsaktuelle problemstillinger. Derfor satser vi også på å gjenta fjorårets besøk til Arendalsuka i august med flere arrangementer vi håper kan engasjere vårt publikum.

Velkommen til et nytt semester med KU på Chateau Neuf!

Margrete Løbben Hanssen, Ansvarlig redaktør i Kulturutvalget.