BROCHMANN II-UTVALGET: Spørsmålet vi burde stille oss er hvordan vi som mennesker kan bidra til integrering og økende yrkesaktivitet blant innvandrere.
Det er et par uker siden Brochmann-utvalgets andre rapport fastslo at ved høy innvandring av voksne mennesker med lave kvalifikasjoner står den norske velferdsmodellen i fare. Som enkeltmenneske forstår jeg at jeg verken kan påvirke innvandring eller den norske velferdsmodellen, men spørsmålet om hvordan vi som enkeltmennesker kan benytte oss av forskningen og informasjonen vi får, er essensiell.
Rapporten fastslår nemlig at Norge ikke har lyktes godt nok med å involvere flyktninger i arbeidslivet. Slik som Grete Brochmann presiserer det både i intervju med Morgenbladet og i rapporten, er det ikke bare innvandring som er årsaken til at den norske velferdsmodellen er under press. Aldersbølgen og fallende oljepriser kan anses som mye større belastninger. Hvor mange flyktninger trengs det for å ødelegge velferdsstaten, spør Morgenbladet Grete Brochmann. Hun svarer: «Det kommer an på».
Jeg snur på spørsmålet og spør: Hvor mange nordmenn det trengs for å ødelegge integreringen av flyktninger?
Spørsmålet er selvfølgelig satt på spissen, men det ligger noe i det. For som enkeltmennesker kan vi som sagt ikke påvirke store strukturer som innvandring eller velferdsmodellen, men våre handlinger kan påvirke andre menneskers liv.
Brochmann II-utvalget legger vekt på at god integrering av innvandrere og flyktninger fra land utenfor Europa er en nødvendighet. Hvis ikke er det en risiko for at økonomisk ulikhet og kulturelle forskjeller påvirker hverandre og gir et dårlig grunnlag for samhørighet og tillitt. Liten økonomisk ulikhet og solide utdanningsinstitusjoner vil gi høy mobilitet blant etterkommere av innvandrere. Dette gir oss en pekepinn på ulike faktorer som spiller sammen og påvirker hverandre.
Igjen er det politikkens oppgave å styre hvilken retning den økonomiske ulikheten går, selv om det er selvsagt at lav økonomisk ulikhet er en fordel for de fleste av oss. Men grunnlaget for samhørighet og tillit skapes først og fremst blant folket. Å være klar over det og hvilke konsekvenser det kan få, er ingen selvfølge. Det problematiske med rapporter som tar for seg integreringen på et systematisk nivå, er at det kan være vanskelig for den enkelte å relatere seg til. Slike temaer må også forstås på individnivå.
Det handler ikke bare om mennesker som blir tall, men om hvert enkelt menneske.
Dette fører oss videre til et neste punkt – nemlig nordmenns ansvar ovenfor de som flykter, noe det står lite om i rapporten til Brochmann II-utvalget. Å bli integrert handler ikke bare om å gå på introduksjonskurs og lære seg et nytt språk. I et samfunn finnes det betydelige og mange usynlige kulturelle koder, som er selvlærte av de som vokser opp i det landet. Det er normer som er selvfølgelige for noen, men som er uforklarlige for andre. Dette kan skape store barrierer i arbeidsmarkedet.
Derfor er det et kollektivt ansvar å lære bort det som er så selvsagt.
Spørsmålet vi alle burde stille oss vil være: Hvordan kan vi som mennesker bidra til integrering og økende yrkesaktivitet blant innvandrere? Eller så kan det være så enkelt som: Hvordan kan jeg påvirke et annet menneskets liv?
Tittelen til innlegget er som sagt satt på spissen. Likevel er det en reel problemstilling, fordi vi alle har et ansvar for å være med å integrere, skape tilhørighet og tillitt i samfunnet vi lever i. Å ikke bidra kan ødelegge integreringen av flyktninger. Å ikke handle er også en handling.