Dette innlegget tar utgangspunkt i et par rystende begivenheter som har funnet sted siden den østerrikske dramatikeren og forfatteren Peter Handke (på ufortjent vis, ifølge mange) mottok den internasjonale Ibsenprisen i 2014. At Handke ble beskyldt for å benekte folkemordet i Srebrenica i 1995 med det han hadde skrevet, er da også en av hendelsene.
Jeg sendte et søknadsbrev og kunne allerede se meg selv sitte der i et NRK-studio som en del av juryen som kårer vinneren av P2-lytternes romanpris. Jeg fikk et hyggelig avslagsbrev. Det stakk litt først, men var selvfølgelig helt på sin plass. P2-lytternes romanpris skal ikke utdeles av folk fra litteraturfeltet. Det er nettopp det den sikter mot å ikke gjøre, og det skal den fortsette med.
Uten forestillingsevnen kunne vi umulig planlagt noe som helst. Enda mindre ville vi vært i stand til å leve oss inn i det vi leser i bøker. Det er på grunn av den at vi gråter når fortellingen ender dårlig for en hjertevarm karakter og ler av alle de absurde situasjonene denne skal havne i før fortellingens slutt. Så hvem faller ansvaret for leserens innlevelse på? Leseren selv eller forfatteren? Og hva er en «feminin latter»?
Bokanmeldelse: Hva får du når du krysser et 500-sider langt essay med en gangesterthriller? Stein Sørensens debutroman 4 prøver å gjøre akkurat det, spenning og fart møter digresjoner og tankeeksperimenter. Resultatet er sånn passe, etter en treg start kommer en god actionroman i gang.